cover

Rock Dust Light Star

Jamiroquai

CD (2010) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / Funk / Rock / Acid Jazz / Disco

Spor:
Rock Dust Light Star
White Knuckle Ride
Smoke And Mirrors
All Good In The Hood
Hurtin'
Blue Skies
Lifeline
She's A Fast Persuader
Two Completely Different Things
Goodbye To My Dancer
Never Gonna Be Another
Hey Floyd

Referanser:
Incognito
The Brand New Heavies
Stevie Wonder

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hvor ble det av brodden?

På sitt sjuende studioalbum har Jamiroquai beveget seg helt vekk fra sjangeren de selv var med å utvikle.

I flere år lyttet jeg nesten utelukkende til Jamiroquai. Det er rart å tenke på nå; over lengre tid i ungdommen fordypet jeg meg i musikken deres generelt, og i Stuart Zenders basslinjer spesielt. Etter mange års intens avspilling, spoling og pugging ble den høyt skattede VHS-kassetten med konsertopptak fra Phoenix-festivalen i England i 1997, fullstendig slitt ut.

Sammen med Incognito og Brand New Heavies var Jamiroquai og deres karismatiske frontfigur Jay Kay med på å utvikle britisk acid jazz på tidlig nittitall. Jay Kay oppkalte like så godt bandet sitt etter en amerikansk urbefolkningsstamme (iroquai) og det å jamme. Debutsingelen When You Gonna Learn ble sluppet på det lille plateselskapet Acid Jazz i 1992, og bandet ble ikke lenge etter oppdaga av Sony. Deres første fullengder Emergency On Planet Earth kom året etter. De første årene bestod Jamiroquai, foruten vokalist Jay Kay, av trommis Derrick McKenzie, gitarist Simon Katz, bassist Stuart Zender og keyboardist Toby Smith. I løpet av nittitallet lagde britene fengende jazz funk som solgte i bøtter og spann. Jay Kay sang om å redde verden, Stuart Zender spilte basslinjer fulle av groove og ungdommelig overmot, og på toppen av det hele var didgeridoo en naturlig del av bandets lydbilde. Og jeg, jeg hørte på Jamiroquai til jeg ble svett i øra, og planka basslinjer til fingrene blødde.

Hva skjedde så? Mitt glødende oppheng i Jamiroquai fikk en brå stans da Stuart Zender forlot bandet høsten 1998. Bassisten slutta midt under innspillinga av fjerdealbumet Synkronized, noe som resulterte i at Jay Kay vraka alle låtene. Nick Fyffe kom inn som ny bassist, og hele albumet ble spilt inn på nytt. Da Stuart Zender slutta tenkte jeg: "Takk og farvel, gutta. Det var hyggelig så lenge det varte." Etter den gang har mitt forhold til Jamiroquai vært heller anstrengt. Anstrengt, og deretter likegyldig. Zender var den første av musikerne til å ta sin hatt og gå. Flere skulle følge etter. Når Jamiroquai nå slipper Rock Dust Light Star – deres første skive på Universal – kommer jeg ikke utenom følelsen av at der de tidligere var et band, så er "Jamiroquai" i dag ensbetydende med en primadonna som skifter backingmusikere like ofte som andre folk skifter skjorte. Men fordommene mine blir ikke fullstendig bekreftet – musikken er nemlig ikke like ille som jeg fryktet.

Deres sjuende studioalbum består i stor grad av drivende, funky disco. Vokalmessig har Jay Kay lagt fra seg den aller lyseste falsettbruken som preget singlene Too Young To Die og Alright. Nå gjør han ikke så mye av seg, men synger mer moderert. På balladen Blue Skies er vokalen følelsespreget, og strykerne myke og lekre. Selv om de vokaltekniske krumspringene ikke er like utpreget som før, så kan nok følgende fastslås når det gjelder Jay Kay og stemmen hans: enten så elsker du ham, eller så hater du ham.
De tolv låtene som utgjør Rock Dust Light Star er stort sett preget av friske discorytmer, raske åttendedeler, synth, drivende sakskor og lekne gitardetaljer. Jammen viser ikke Paul Turner et og annet frekt basskor også (det mest tydelige eksemplet må være brua på discopopflørten She's A Fast Persuader). Goodbye To My Dancer er en retningsløs miks av blues og reggae, og er en av platas mer anonyme låter.

Jamiroquai anno 2010 har beveget seg helt vekk fra den sjangeren som de selv var med å skape. Når alt kommer til alt foretrekker jeg nok deres tre første sjangerdefinerende acid jazz-skiver framfor Rock Dust Light Star.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rosanne Cash - Black Cadillac

(Capitol)

Ei dotter minnast og tar farvel, med velfunderte ord og sterke tonar.

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Archie Bronson Outfit - Coconut