cover

Trance

Steve Kuhn

CD (1975) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Latino / Frijazz / Post-bop / Jazzrock

Spor:
Trance
A Change of Face
Squirt
Something Everywhere
Silver
The Young Blade
Life's Backward Glance

Referanser:
Chick Corea
Return To Forever
Paul Bley

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kuhnst-musikk

Interessant vitnesbyrd fra en eklektisk brytningstid i jazzen.

Steve Kuhn er ikke en av de mest kjente ECM-pianistene, og han har siden denne utgivelsen i 1975 holdt seg langt unna mainstreamjazzen. Men denne plata ble spilt inn cirka samtidig med Keith Jarret/Jan Garbareks Belonging, på en tid da akustisk jazzrock og elektrisk latinjazz var i skuddet. Denne plata inneholder litt av begge deler, men også friere partier og solopiano på klassisk manér.

Selv om besetningen er rimelig lik den klassiske pianotrioen, danner disse musikerne et spesielt lydbilde. Bassist Steve Swallows kjennemerke er den tørre og perkussive elbass-lyden, som selv om den tidvis kan høres ut som en oppmikka kontrabass, setter sitt umiskjennelige preg på musikken. I tillegg er perkusjonist Sue Evans et ”fremmedelement” i forhold til det forventede uttrykket. Med sine paukeslag og cymbalvirvler, krydrer hun de streite partiene og overrasker lytteren, mens på de frie partiene og latinjazz-låtene får hun en mer naturlig plass. På de to latininspirerte låtene ligner både Kuhns Rhodes-spill og Swallows basspill på det man hører fra Corea og Clarke i gruppen Return To Forever.

Platas mest spennende spor er The Young Blade, hvor DeJohnette og Swallow slår seg løs og haler og strekker i time og tempo mens Kuhn spiller solo. Selv om de tidvis er helt ute, føler man fortsatt den opprinnelige groovens tilstedeværelse. Kuhn eksperimenter over en lav sko på denne plata. fra ekskursjoner inn i impresjonismens klangverden, til mer rett-på-sak-tramping i klaveret. På sistesporet Lifes Backward Glance resiteres teksten //:It was a dark and stormy night, the captain called his men on deck and said, men I have a story to tell, and this was the story he told:// mens musikken fungerer som lydkulisse.

Noen minneverdige øyeblikk finnes det allikevel. Melodien til Something Everywhere er simpelthen nydelig, og Swallows plekterspilte el-bass solo på samme låt er beundringsverdig og tøff. Kuhns klisjefrie spill i skjærinmgspunktet mellom Chcick Corea, Paul Bley og Bill Evans er også interessant i et jazzpiano-historie perspektiv.

Låtene er spilt inn i New York, og Jan Erik Kongshaug var tekniker. Men pianolyden på denne innspillingen er ikke like bra som den var i Rainbow Studio og de fleste andre ECM plater. Vanligvis er reutgivelse av gamle innspillinger et kvalitetstegn, fordi de er vurdert til å ha tålt tidens tann. Imidlertid kan man jo spekulere i hvorfor ikke denne ble gitt ut tidligere.

Antagelig er svaret at den ikke var, og aldri vil bli, en suksess, plata er for ujevn og sprikende til det. Men den har historisk interesse for å vise litt av mangfoldet innenfor den eklektiske brytningstida som 70-tallet var for jazzen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Funeral Diner - The Underdark