cover

The Amalgamut

Filter

CD (2002) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Industriell metall / Alternativ / Metal / Post-grunge

Spor:
You Walk Away
American Cliché
Where Do We Go From Here
Columind
The Missing
The Only Way (Is the Wrong Way)
My Long Walk to Jail
So I Quit
God Damn Me
It Can Never Be the Same
World Today
The 4th

Referanser:
Nine Inch Nails
Ministry
Sugar Ray
The Wildhearts

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Industrirock smurt med symaskinolje

Velprodusert og polert amerikansk klisjerock som fungerer mye bedre enn klisjeene den er bygget på.

For en haug med år siden gjorde et eller annet plateselskap et genitrekk ved å gi ut gratis sampler-kassetter på Kalvøyafestivalen. Ikke det at det utover festivalområdet lå nok kassettbånd til å pakke inn hele jordkloden en gang eller fem ganger, men på grunn av innholdet som hadde blitt magnetisert og pakket inn i plast. Uansett, en av disse kassettene havnet i alle fall hjemme hos meg. På denne kassetten, som viste seg å være helt genialt bra med band som Sugar Ray, Wildhearts og Primus, var også Filters Hey Man, Nice Shot. Denne låta har uten tvil vokst seg til en av de best likte i min lille verden de ti siste årene (de fleste vennene mine har den nok også på sin toppliste, etter mange års hjernevasking fra undertegnede.. hihi). Uansett, Filter ble oppdaget. Bandet er også, for de som tenker på slike ting, startet av ex-(live) gitaristen til Nine Inch Nails, Richard Patrick.

The Amalgamut forsetter på en måte egentlig der det forrige albumet Title Of Record (1999) slapp, men mange år med utroskap i form av forhold til andre bands musikk har også sneket seg med. Åpningssporet You Walk Away har mer enn sterke musikalse referanser til Pearl Jam og Soundgarden. Det er melodisk, det er seigt og det er grunge på sitt beste. Låten Columind bekrefter elskoven Filter har til maskinstøyband. Den er tung og industriell, den er ugjennomtrengelige gitarvegger der den trykker vokalen gjennom universets største Super-mega-fuzz-overdrive-grungalizer gitarboks i beste Ministry-stil. So I Quit øser kjappe og harde riff over deg med kopper, kjeler, kar og alt annet som kan øses med (à la tidlig Sugar Ray). En snodighet på plata er avslutningssporet The 4th, som for meg fremstår som Peter Gabriel på syre lager etnisk filmmusikk.

På en måte har de også tatt frem gamle bilder av seg selv, Where Do We Go From Here, The Only Way (Is The Wrong Way) og den vakre God Damn Me kunne alle vært a-singler på Title of Record. Her er det høy kassegitarføring, blandet med sing-a-long refrenger og vakker fuzz.

Det virker kanskje som Filter har dukket ned i den store platebunken sin, for bare å komme opp med godt resirkulerte låter. Men de får allikevel dette materialet til å fremstå som sitt eget, ikke bare med sitt spesielle lydbilde, men også som låtskrivere. The Amalgamut står frem som et digert kinder-egg hvor du ikke får tre ting på en gang, men derimot 12 ting på rad. Dette er ikke deres beste album, men det er allikevel et utrolig bra album. Det eneste jeg synes er litt negativt er vel det ekstra laget med polish de har lagt oppe på låtene. Ikke det at jeg forventer meg lange spiker, motorsager, geiter eller lyden av isopor mot glass fra Filter, men det hele blir litt for glatt og skinnende til tider. Dessverre er det heller ingen låter som skiller seg like mye ut som den utrolig tøffe, pulserende og levende Hey Man Nice Shot fra Short Bus (1995). Det er heller ikke en like yndig og genial pop-låt som Take a Picture fra det forrige. Allikevel; etter mange gjennomhøringer vokser fortsatt denne utgivelsen.

For de som har to Filter-album pent arkivert under F i platesamlingen sin fra før - løp og kjøp. For de som av en eller annen grunn ikke har noen av de tidligere utgivelsene, kjøp disse først, så etter en stund er det ut igjen for å løpe og kjøpe denne. Er du en av de som til og med har alt dette, kan du i tillegg kjøpe deg blakk på obskure remixer, demoer og promoer i forskjellige farger og formater.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Clientele - Strange Geometry

(Merge)

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere:

Årabrot - Solar Anus
Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster