cover

Check In

The Chalets

CD (2005) - Setanta / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Powerpop

Spor:
Theme From Chalets
No Style
Red High Heels
Gogo (Don't Go)
Arrivals
Feel the Machine
Two Chord Song
Fight Your Kids
Nightrocker
Sexy Mistake
Departures
Checkout
Love Punch
Beach Blanket

Referanser:
The B-52's
The Go-Go's
The Buggles
The Shangri-Las
The Bangles
Ladytron
The Breeders
Art Brut
Bell X1
Kleenex

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mye stil, mindre innhold

Friskt og freidig fra irer med forkjærlighet for 50-talls amerikansk ikonografi og kraftpop. Noe egenkapital hadde også gjort seg.

Jeg er ikke hundre prosent sikker på hva jeg skal mene om dette. Check In har sine øyeblikk. Absolutt. Et par av låtene er nesten skamløst fengende, på en ganske arsey fuck-off-måte. Albumet er en ukomplisert sak, full av sjarm, entusiasme og tre minutter lange øyeblikk av piskende sommerferiepop. Jeg kan se meg selv kjøre rundt i Palm Springs i en åpen Chevrolet i Douglas Couplands Generation X (nå ser vi bort fra at jeg ikke har førerkort), med The Chalets strømmende ut av bilstereoen. Jeg lever i morgenkåpe og på rosa drinker, og bruker bilen utelukkende for cruisin'. Mine naboer, som er minst like overfladiske som meg, er alle førtidspensjonerte kunstsamlere med store hager og barskap med ødelagte hengsler. De vinker og smiler stivt bak hekkene, mye grunnet ukjente antall ansiktsløftninger som gjør det uråd å smile bredt, før de stavrer seg tilbake til solsengene. Jeg smiler tilbake, og syns livet er en helvetes fest. The Chalets forsterker følelsen. Jeg føler meg vel.

The Chalets er ikke fra Palm Springs, men de kunne like gjerne vært det. Som The Thrills er de fra Irland. Irer elsker Amerika, og Amerika elsker Irland. Bortsett fra U2 er vel The Thrills det mest opplagte eksemplet. Men der The Thrills låt som ungene til Mike Love, låter The Chalets som husbandet til Hugh Hefner. Simpel, livsbejaende og kooky kraftpop bygget på mye entusiasme og høy sjarmfaktor er hva de spiller på - og ofte kommer de godt fra det. Bandet blander piskende gitarer, glockenspiel, kitchy synthesizere og ungpikeharmonier til en salig blanding av robotpop og sekstitalls jentegrupper et sted mellom Ladytron og Shangri-Las - for ikke å glemme The B-52's. Det er grunn til å anta at Hefner ville nikket bifallende.

Mislykkede dobbeldater, sladderaktige jenter, problemer i hjemmet, fylleturer og stygge groupies er hva det handler om, fremført med stil og uvøren eleganse, samt en hel del hoftevrikk - det hele iført kort-korte kjoler, plastringer i ørene og mye lipgloss. The Chalets kan sitt 50-talls Amerika, hvilket innbyr til en del fine øyeblikk, men også en smått gnagende følelse av pastisj og kjølig beregning som nekter å slippe taket. Uansett gleder vi oss over huggende pastisjer som Theme From Chalets, spekket som den er av hissige gitarer og en uhyre presis, og ikke mist festlig, bruk av call-and-response-teknikk:

G1: Why did we come here, that boy is a nerd...
B1: Don't fancy your English but I do like my bird
G2: I'm really sorry, they looked good in the dark...
B2: Yours is a howler, she looks like she could bark

...tiskes og viskes det fra hjørnene i rommet. Tihi! Påfølgende No Style og Red High Heels er frisk pop i B-52's lende tuftet på smukk samsang og melodiøse gitarangrep - spesielt sistnevnte er et kremmerhus av deilig orkestrert kraftpop. Andre låter vi liker er coole Gogo Don't Go, hvor det pisses på plener og i busker, fengende Two Chord Song hvor spesielt jenteharmoniene sitter som hagleskudd, samt hissig medrivende Sexy Mistake og mørkere Feel the Machine.

Check In burde kunne gå hjem hos alle som liker et dugelig hageparty og klissete drinker. Aberet er selvsagt at den ankommer oss i oktober, da hagefester har måttet vike for hopprenn enkelte steder. Samt at Check In ikke varer til neste sommer, faktisk knapt til jul, om planen var å hente den frem senere. Men innpakningen er stilig, så den kan vi glo på til øyet blir stort og vått. Coveret er intet mindre enn god, gammeldags pop art/brukskunst; bookleten er et pass i en pilotskjortelomme, mens disken selv dyttes ned i et stort, rødt hjerte. Kan jommen ikke ha vært billig å trykke. Lekkert, lekkert, det skal de ha.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala