cover

America Town

Five For Fighting

CD (2000) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Poprock / Voksenpop

Spor:
Easy tonight
Bloody Mary
Superman (It's not easy)
America town
Something about you
Jainy
Michael Jordan
Out of love
The last great American
Love song
Boat parade
Alright

Referanser:
John Mellencamp
Travis
Tom Petty
Bruce Springsteen

Vis flere data

Se også:
The Battle For Everything - Five For Fighting (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Burde ha fått to minutter i boksen

John Ondrasik og Five for fighting - takler ikke tøft nok til en fem minutters utvisning.

En for hard og stygg takling i ishockey og man åker ut i snikkarboden og må sitte der og tenke over sine ugjerninger. Har man pådratt seg dommernes vrede i tilstrekkelig grad kan man bli sittende der i fem minutter. Da holder det ikke med de vanlige to minuttenes isolasjon fra de andre ute på isen.

Five for fighting, eller snarere John Ondrasik, klarer heller ikke å oppnå fem for sin America town. Det er rett og slett ikke tøft nok. Riktignok starter platen oppløftende med de tre første låtene. Easy tonight og Bloody Mary er korte vorspiel og en liten poplåt-smak på hva John Ondrasik kan som låtskriver. Riktignok har man hørt denne type musikk før. Masse kassegitarer, piano og et velpolert lydbilde, som kjennetegner amerikansk radiorock. Da jeg for noen måneder siden var i Los Angeles var Five for fighting et av de bandene man til stadighet hørte på radio og de mange tv kanalene. Låten Superman var på såkalt heavy rotation, og var sågar Grammy-nominert for Årets beste poplåt. Og når datastrømmen er kommet så langt som til spor 3 er man også kommet til platens høydepunkt, som er nevnte Superman. De to foregående låtene har passert øregangene med fengende refrenger og akkurat passe radiolengde før pianointroen til Superman vekker en hitfantast til live.

Med Ondrasiks sarte stemme, som veksler hyppig mellom vanlig, litt gråtkvalt Nashville køntri-stemme til falsettsang, får man følge med på en svulstig hit med et pompøst arrangement. Her er det ekte strykere, piano og kassegitarer til den store gullmedaljen, og en fengende melodilinje som vil passe godt på amerikavennlige radiostasjoner her i Norge (les : kommersielle).

America town (låten) lover også godt for fortsettelsen, der Ondrasik faktisk setter fingeren på det amerikanske samfunnet, livsløgnen og the american dream. There's got to be a hero somewhere kunne lett blitt koblet med forrige høsts begivenheter i New York, men Ondrasik skrev både tekst og melodi lenge før de opphøyde skulle vise de vestlige vantro hva de mener om oss. Platen er faktisk fra 2000, men er først nå utgitt her i Europa, uvisst av hvilken årsak.

Men resten av platen glir forbi, som en grå tåke, uten å gjøre særlig inntrykk på lytteren, selv etter flere gjennomhøringer. Det er greie låter, men med altfor lite sting til å kunne få undertegnede til å hente den frem særlig ofte i fremtiden. Til det lages det for mye bra musikk i samme genre. Jeg slenger vel heller på herrene Mellencamp eller Petty. Stemmen til Ondrasik blir også litt svak når han gir seg i kast med en balladen Jainy, kun akkompagnert av et piano og noen strykere. Det blir for spedt, og han tryner i falsettene blant Beatles-strykere og Elton John-piano. En ellers så polert plate får sitt første møte med grungegitarer på Michael Jordan, der man får en innføring i Kinks måte å lage gitarvreng på - med et par velrettede slicer i høyttalermembranen med barberblader. Det er i alle fall slik det høres ut, men selv slike forsøk på å røffe opp lydbildet taper mot helhetsinntrykket med fine kassegitarer og Turtle Wax.

Ettersom Five for fighting har gjort det ok over there, ser jeg ikke bort fra at platen kan selge her hjemme også - hvis man hos Sony tar seg råd til den obligatoriske tv-reklamen på TV2. Fremhev platens styrke, de fire låtene som skiller seg ut, og mat dette ned i halsen på det norske folk - et folk som liker grå tåke, og som uten protester lar seg tvangsfore. Five for fighting kommer inn med høy kølle og slashing i blikket, men blir huket ut for tripping og ender i fryseboksen i to minutter.

Superman vil du nok høre fra tid til annen på radio, og det med rette.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Animal Collective - Sung Tongs
Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe