cover

Poet - a tribute to Townes van Zandt

Diverse artister

CD (2001)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Countryrock / Singer/songwriter / Americana / Folk

Spor:
To live's to fly
Tower song
White freightliner blues
Highway kind
Snake song
If I needed you
Loretta
Nothin'
Blue wind blew
Mr. Mudd & mr. Gold
Two girls
Marie
Pancho & Lefty
Waitin' around to die
My proud mountains

Referanser:
John Prine
Steve Earle
Steve Young
Chip Taylor

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Takk til de to dronningene

Dette er store, stolte sanger, framført med verdighet og den dypeste respekt.

Det er riktig som de sier. Hyllestplater er ikke all verden. "Poet – a tribute to Townes van Zandt" er dessverre ikke noe unntak. Når den likevel er verdt å høre, skyldes det først og fremst to kvinner. Navnene sier seg nesten selv.

Emmylou Harris og Lucinda Williams, de to dronningene.

Emmylou Harris har sunget sanger av Townes van Zandt flere ganger tidligere. Allerede i 1975, på albumet "Luxury liner", gjorde hun en inderlig og majestetisk versjon av "Pancho and Lefty". Nå skreller hun skinnet av "Snake song". Det er en hudløs versjon. Stemmen er et slitt slør av silke.

"Snake song" bukter seg bortover bakken. Den skinner som diamanter i den mørke natta. Ikke én dråpe gift sløses bort.

You can slip and try to find me,
hold your breath and flat deny me,
makes no difference to my thinkin',
I'll be here when you start sinkin'


Lucinda Williams høres ut som hun allerede har begynt å synke. Hun tar ingen forbehold, selv på "Nothin'", en av de mest resignerte, golde låtene til Townes van Zandt. Sangen åpner med den største, mest smertefulle slidetonen i verden. Den truer med å skjære over håndleddene, stoppe blodforbindelsen til hodet. Lucinda synger som vind gjennom granitt, med en stemme kan brenne ut øynene dine og kaste ørene ned på golvet. Stemningen er mørk og tørr som jorda seks fot under bakken. Lyden synker ned i dystre drømmer.

Sorrow and solitude
these are the precious things,
and the only words
that are worth rememberin'


Lucinda Williams og Emmylou Harris klarer å tilføre låtene noe nytt, noe mer, uten å gi slipp på den vaklende skjønnheten til Townes van Zandt. Begge holder fast ved angsten, desperasjonen og rastløsheten, den som truet med å gjøre poeten til et skjelvende vrak, den som tvang ham videre fra by til by, fra sang til sang. "Snake song" og "Nothin'" er de to eneste bidragene på "Poet" som virkelig er verdt å huske.

Townes van Zandt fortjener alle hyllester han kan få. "Poet" er velment, men burde og kunne vært enda bedre.

Jeg savner The Walkabouts sin versjon av "Snake mountain blues". Jeg savner Lyle Lovett, som for noen år siden gjorde et par særdeles vakre tolkninger på "Step inside this house". Jeg vil også benytte anledningen til å etterlyse "Ft. Worth blues", som Steve Earle skrev etter at Townes van Zandt var død. En bedre hyllest er det umulig å gi. Her velger Steve Earle å gjøre en helt grei, men slett ikke oppsiktsvekkende rockversjon av "Two girls".

"Poet" preges av litt for tradisjonelle valg og tolkninger. Guy Clark, Nanci Griffith og John Prine gjør fine versjoner, men sangene mangler den underliggende uroen og nervøsiteten som kriblet under huden til Townes van Zandt. The Flatlanders, Ray Benson, Robert Earl Keen, Delbert McClinton og Pat Haney forsøker ikke en gang, og selv en stor, sår sanger som Willie Nelson føles overflødig med sin versjon av "Marie", kanskje verdens sørgeligste låt.

For alle som har til gode å få livet sitt forandret av Townes van Zandt, vil jeg anbefale "A far cry from dead" fra 1998, eller kanskje "First album", "Our mother the mountain" eller "High, low and in between". Men har du aldri hørt Townes van Zandt, er ikke "Poet" det verste stedet å starte, heller.

Dette er store, stolte sanger, framført med verdighet og den dypeste respekt. Låtene til Townes van Zandt har ikke noe sted å falle.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.