cover

Avatar

Comets On Fire

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Prog / Psykedelia / Støyrock

Spor:
Dogwood Rust
Jaybird
Lucifer's Memory
The Swallow's Eye
Holy Teeth
Sour Smoke
Hatched Upon the Age

Referanser:
Procol Harum
Hawkwind
Allman Brothers Band
Blue Oyster Cult
Quicksilver Messenger Service
Cream
Motorpsycho

Vis flere data

Se også:
Field Recordings From the Sun - Comets On Fire (2002)
Blue Cathedral - Comets On Fire (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Skjeggrock

To hell with wheels and metal machines - we don't need rust anymore.

Avatar åpner brått med Dogwood Rust, som om vi kastes midt inn i en låtrekke forlengst igangsatt, vi havner midt i jammen og det er bare å la seg rive med. Det er Comets On Fire som på denne måten ønsker oss velkommen inn i sin psykedelisk kandiserte hverdag, som stadig blir mer og mer omfattende.

California-bandet har et par av senere års grommeste skiver bak seg, både Field Recordings From the Sun (2002) og Blue Cathedral (2004) var særs fornøyelige monstre fra bråkebeltet. Med Avatar kan Comets like gjerne bli små yndlinger blant de mer indietresserte av oss; som liveband er de fabelaktige, på plate fortsetter de å dyrke en mer velorgansiert og iørenefallende linje som stilmessig trekker i flere retninger.

Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og "modnes" uten at altfor mye energi går tapt i prosessen. Mye tid er brukt i studio, og det kan høres. Avatar har ikke villskapen til Field Recordings... eller den slarkete uvørenheten til Blue Cathedral, men det er en plate som er klart mer gjennomarbeidet og sluttført på en mer visjonær måte. Og det uten at de blir tusseladder av den grunn.

Med unntak av den tre minutter korte råtassen Holy Teeth, som kunne vært tatt fra Motorpsycho cirka Lobotomizer, er alle sporene relativt lange, men de blir hverken fullstendig utsvevende eller uinteressante. De lar låtene utvikle seg, bygger de fornuftig opp og lar de vokse seg frem. Pianoet har kommet langt mer frem i lydbildet, som i seg selv er ganske ryddig. Aller flottest i så måte er nok piano-balladen Lucifer's Memory, som er noe av det mildeste disse folkene har signert. Det er kanskje ikke så veldig overraskende at de har tatt en slik retning, med låter som Brotherhood of the Harvest og Wild Whiskey fra forgjengeren friskt i minne.

Men det var først da trommis Utrillo Belcher stakk sitt debutalbum i nevene mine at bitene falt mer på plass. Hans soloprosjekt Colossal Yes slapp tidligere i 2006 platen Acapulco Roughs, og Belcher mer enn hintet om forkjærlighet for mykere rock og vestkystens singer/songwriter-tradisjoner med den utgivelsen. Acapulco er en nærmest lykkepilleplate som ikke skal forveksles med Comets On Fires langt hardere stil, men avstanden er uansett kortere enn for et par år siden. Inntil nylig antok jeg at det var Ben Chasnys (Six Organs of Admittance, nå fast medlem også her) inntreden som bidro til Comets dreining mot et noe mindre ekstremt uttrykk. Trolig skal Belcher også ha noe av ansvaret for at Comets stadig blir mer låtbasert og henfaller sjeldnere til voldsomme frijammer, ikke minst er det merkbart på de låtene han selv står bak her (naturlig nok).

Sporene etter Blue Cheer og Hawkwind er fortsatt gyldige referansepunkter, men det er også klassisk amerikansk kraftrock og regnbue-psykedeliaen til Pink Floyd, Jefferson Airplane, til og med tidlig Blue Oyster Cult og sørsatrockere som Allman-brødrene kan trekkes inn her. Samtidig vet vi at vokalist Ethan Miller gjerne nevner Fleetwood Mac og Led Zeppelin som to sentrale kilder til innflytelse. Mye politisk ukorrekt retro-hår her altså, men Comets synker ikke uforsvarlig dypt ned i gjørma, synes jeg. De bearbeider edel vare og fornyer forgangne stilarter på sitt eget vis, og er det ikke nesten befriende å høre noe som heller minner om Grand Funk enn, la oss si Talking Heads, i disse dager?

Den "underligste" låten er gallopperende Sour Smoke med et slags messende vokalkor og tribale-lignende krigstrommer, som kneiser på ridderlig manér gjennom nytt, groovy terreng fra denne kanten, som likevel ender opp noe uforløst. Hatched Upon the Age hensetter oss alle i spraglete skjorter sittende i San Franciscos parker en gang på slutten av 60-tallet, og når den toner ut har håret grodd nok til at vi kan fastslå at Comets On Fire igjen har gitt ut en meget sterk plate.

I sum er Avatar rikholdig og variert, bundet sammen av et band som tross sine mange ideer og uttallige sideprosjekter virker å ha en felles visjon og de står stadig tryggere - og høyere - på en solid plattform.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Röyksopp - Senior

(Virgin)

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere:

Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light