cover

Jukebox

Cat Power

CD (2008) - Matador / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Indierock / Soul / Folk

Spor:
Theme From New York, New York
Ramblin'(Wo)Man
Metal Heart
Silver Stallion
Aretha, Sing One For Me
Lost Someone
Lord, Help the Poor And Needy
I Believe In You
Song to Bobby
Don't Explain
Woman Left Lonely
Blue

Referanser:
PJ Harvey
Kristin Hersh
Janis Joplin

Vis flere data

Se også:
You Are Free - Cat Power (2003)
You Are Free - Cat Power (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


The Cat Covers

Med en etablert plass på stjernehimmelen fremstår Cat Power som glattpolert, overentusiastisk og anonym i dette forsøket.

I en verden hvor i grunnen hvem som helst kan bli superstjerne over natten gjennom massemanipulerende talentkonkurranser på TV blir ofte det musikalske innholdet bestående av forhastede produksjoner eller slappe fortolkninger av andres materiale. I mange tilfeller vil coverplater derfor være en enkel snarvei til det kommersielle platemarkedet.

Når det allikevel er slik at artister kan selge bøttevis av album, backet av et sterkt markedsføringsteam er det også sannsynlig at mange vil velge nettopp denne måten å gi ut plater på, og musikkhistorien flommer over av halvhjertede, halvveis vellykkede nyinnspillinger av velbrukte låter. Jeg skal ikke gå i detalj hvor min dypeste frustrasjon ligger, men la oss si at den har sin hovedtyngde et sted i mellom Maria Muldaur og de "nye" gitarkameratene.

Da Covers Record ble sluppet ved tusenårsskiftet var det fra en artist med vind i seilene, men som på privat plan hadde store vansker med å holde en stabil livsstil. Noe som kom godt til syne på hennes forrige plate Moon Pix, et knippe skjellsettende og personlig utleverende låter fra ei jente på trappene til noe stort, som hun ikke forsto eller brydde seg så mye om. Denne holdningen til musikken gjorde at Chan Marshall plukket ut en bunke vellagrede rockeklassikere og gav de det særpreget som de ovennevnte TV-produsentene så intenst etterlyser. Det gjorde Covers Record til en aldri så liten sensasjon for de av oss som tålte å høre låtene bli strippet ned til kun gitar, vokal og piano, for enkelte av bidragene gjorde Cat Power så intense at de kunne tåle sammenligning med originalene.

Nå, er Chan Marshall superstjerne. Hun spiller på vernissasje-festene til Karl Lagerfeld, selger ansiktet sitt til L'Oreal og gjør biroller i store amerikanske filmproduksjoner. Hun er tørrlagt fra alkoholen, full av gimmicks og med en stadig voksende interesse for å spille soul. Man trenger ikke gå lengre enn til hennes forrige album The Greatest for å skjønne hvilken veg årets utgivelse Jukebox ville ta. En slags oppfølger til Covers Record, men bortimot kun fylt av soul-innpakkede fortolkninger av blant andre Bob Dylan, Joni Mitchell, Frank Sinatra, Hank Williams og Janis Joplin.

Og det prøves hardt her. Virkelig. Marshall synger av full hals, bandet supplerer med noen radiovennlige produksjoner og Jukebox har i grunn blitt en behagelig plate. En sånn plate som surrer i bakgrunnen på kvasi-hippe coffeshops i New York, og deler gjerne plass i cd-veksleren sammen med nettopp Frank Sinatra og Joni Mitchell. Men der de har levert eviggrønne bidrag, som stikker seg frem i mengden, har Jukebox i stedet blitt et veldig glatt og anonymt produkt. Det er ingenting her som man kan sette fingeren på å si at er en klassisk fortolkning, eller er en nødvendig. Det vil i tilfelle måtte være den løsslupne Moon Pix-coveren Metal Heart, eller på en god dag Dylan fortolkningen I Believe in You. Men meningen bak dette produktet drukner litt i kjedsommelighet.

Hvorvidt Jukebox skal operere som et seriøst supplement til Chan Marshalls glimrende diskografi eller om den skal ses som en kreativ tenkepause før vi får mer eget materiale er vanskelig å si. Det er allikevel ganske trist å lytte til den eneste selvproduserte sangen på albumet; Song to Bobby, som er en åpen dagbok avhandling om hennes ungdommelige forelskelse i Bob Dylan.

Jeg kjenner jeg rødmer og leter febrilsk etter noe av den gamle Cat Power-mystikken som en gang bergtok meg.

Men det er ingenting å hente her, akkurat som resten av Jukebox er låten en klissete tyggegummi-boble som står i fare for å sprekke når som helst. For selv om coverplater vil fortsette å eksistere side om side med plater av originalt artistisk materiale vil neppe levetiden og kredibiliteten være like fortjent. Jukebox føyer seg derav inn i rekken av slike plater som er lett å lytte til i bakgrunnen mens du pusser støv, men neppe gjør arbeidet noe lettere.

For å virkelig glemme de hverdagslige tingene du gjør i forgrunnen, må man lete lengre tilbake i Cat Powers ytringer på platemarkedet. Eller vente på det jeg frykter kan være det neste steget på karrièrestigen hennes - en slags Best of.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo