cover

President

Jan Eggum

CD (2002) - Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Vise / Singer/songwriter

Spor:
President
På vei
Hvis du vil ha meg
Hørt det før
Mai du milde
Et kort sekund
Neste gang
Høyt på strå
En pokkers kar
Tommy
Livet, Steinar
På kafé

Referanser:
Gitarkameratene
Kaia Huuse

Vis flere data

Se også:
Ekte Eggum - Jan Eggum (2001)
30/30 - Jan Eggum (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Svak Eggum

Flott og elegant visepop men Eggum mangler noe på å levere opp sitt aller beste.

Det er tre år siden Eggums forrige soloalbum Deilig (1999). Han har imidlertid ikke ligget på latsiden i disse årene. Seinest i fjor kom samleplaten Ekte Eggum, etterfulgt av flere fjernsynsopptredner. Og han har vært med på skuespillet Antons Villfaring (sangene Mai du milde og Et kort sekund er med på dette albumet) sammen med bl.a. Erlend Loe. Nylig avsluttet han kabareten Blå Bananer på Smuget i Oslo. Kanskje har det blitt i meste laget for ham, for hans siste album President opprettholder svakhetene fra Deilig.

I likhet med Deilig har Eggum med seg dyktige musikere som er med på å gi sangene et solid og profesjonelt uttrykk. Så langt er alt vel og bra. Dessverre er problemet at flere av låtene er overprodusert og dermed blir de masete, og står i veien for gode melodier som ikke kommer til sin rett. Eggum har slitt med dette ved tidligere anledninger. Verst er albumet Alarmen går (1981). På President drukner teksten ofte i fancy instrumentalbruk og jålete arrangementer. Disse, i regi av Geir Luedy og Mats Grønner, virker retningsløst og tilfeldig sammenrasket og svært ofte påtatt flinkt; "å, her må vi gjøre noen grep" tankegangen har rådet. Noen ganger ødelegger det fine melodier for eksempel Hørt det før, Neste gang og På kafé. I tillegg har man valgt å legge Eggums stemme i et såpass høyt toneleie at stemmebruken høres anstrengt ut. Jan Eggum har alltid vært en habil sanger, men her synger han rett og slett svakt, i dobbel forstand.

Tekstmessig er fortsatt Jan Eggum blant våre fremste skalder. Han har en forunderlig evne til å være presis i sine betraktninger og observasjoner, først og fremst om mellommenneskelige følelser. Her er han uslåelig. Siden slutten av åttitallet har det ved hver eneste Eggum-utgivelse blitt hevdet at han er blitt mer munter og ikke så melankolsk som tidligere. Så også ved denne utgivelsen. Melankolien er forlatt, og det er betrakteren Eggum som er i forgrunnen, hevdes det. Dette er mildt sagt historieløst. Eggum har alltid hatt både humoristiske og mindre melankolske tekster, men det sier kanskje noe om at det er låtene som handler om mellommenneskelige relasjoner som har festet seg sterkest hos lytterne. Det er også disse låtene Eggum gjør best.

På den annen side er det rett og slett skuffende at Eggum på sin nye plate ikke er kvassere i sin omgang med café-kultur og ekkel norsk selvgodhet. Her kunne Eggum fråtset, men han hadde kanskje sittet i glasshus? I stedet har han valgt å ta med den pinlig dårlige Tommy - uavhengig av om det er en live-favoritt, så hører denne mer hjemme i en russerevy. Eggum gjorde et oppgjør med USA-dyrkelsen så uendelig mye bedre på skiva Heksedans med låta Amerika allerede for 25 år siden, en låt som er mer aktuell i dag enn den var den gang. Tekstene på President er formmessig overraskende svake. Mai du milde er bare dårlig, mens i Pokkers til kar benytter han seg av for mange nødrim. Synd, fordi låta om en forfallen Don Juan har adskillig for seg.

Så er alt elendig ved dette albumet? Selvfølgelig ikke, men det må være lov å stille høye krav til en artist som Eggum. Han er fortsatt uovertruffen i sin skildring av forholdet mellom mann og kvinne. I så måte er Et kort sekund på høyde med det beste Eggum har gjort innen denne genren. Livet, Steinar er dette tiårets svar på klassikeren Sigurd fra albumet Trubadur (1976).

Oppsummeringen må bli at Jan Eggum fortsatt lager flott og elegant visepop, men på dette albumet mangler han noe på å levere opp mot sitt aller beste.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot

(Luaka Bop)

Tre musikere som ikke kjenner noen begrensninger leverer langt over pari.

Flere:

Salvatore - Tempo
Helge Lien Trio - Live