cover

Slicker Than Your Average

Craig David

CD (2002) - Wildstar / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B / UK garage / Two-step / Voksenpop

Spor:
Slicker Than Your Average
What's Your Flava
Fast Cars
Hidden Agenda
Eenie Meenie
You Don't Miss Your Water ('Til The Well's Run Dry)
Rise & Fall
Personal
Hands Up In The Air
2 Steps Back
Spanish
What's Changed
World Filled With Love

Referanser:
Boyz II Men
Babyface
Whitney Houston
Michael Jackson
The Artful Dodger
Stakka Bo

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Baby oil

Mildt skuffende og unødvendig klissete, slaskete og søtsuppete fra en flott stemme.

Allerede i det åpnende tittelkuttet går unge Hr. David hardt ut mot alle kritikerne av den såperene soulen han presenterte på den flotte debuten Born To Do It i 2000. "...they're telling me 'bout my imagery/how I'm so squeeky clean whenever I'm on TV/Too much jealousy in the industry (...) Now they're telling me I'm too R&B/How I turned my back on the whole UK garage scene (...) Remember who gave you Rewind"
David er ung, trassen, stolt og velger like godt å gå motstanderne rakt i siktet med et album med den megetsigende tittelen Slicker Than Your Average, godt fylt med en perlerekke av "smoothies". Uklokt, umodent, men samtidig svært forståelig ut fra artistens 21 år og alle hormonene som får raljere stolthetsregisteret i den alderen.

Personlig hadde jeg ikke så mange problemer med Born To Do It. Greit, jeg ble litt overrasket over at han valgte en litt roligere rute enn den han ble introdusert til med The Artful Dodgers Rewind. Likevel var det noe med den klare stemmen som ga renskårne poplåter som 7 Days, Last Night og ikke minst Walking Away et tidløst og umiddelbart forsonlig uttrykk, et uttrykk man riktig kunne kose seg til.

Denne gangen er det imidlertid jeg som blir litt oppgitt og skuffet over Davids demonstrative utspill. Jeg har naturligvis all mulig forståelse for at han ønsker å signalisere at han ikke lar seg diktere av utenforstående og "uforstandige". Problemet er at materialet får meg til å tvile på Davids evne til å se talentet sitt i perspektiv og at jeg stiller meg tvilende til ambisjonene som indikeres.

La meg forklare: Debuten ga til kjenne en overraskende kontrollert og stilisert boltring på en genrepalett som inkluderte Two-step, UK Garage, soul og R'n'B. Et overordnet poputtrykk feide imilertid alle stil-stridigheter til side og samlet låtene til gode ørefyllere. Denne gang virker det som om fokuset på pop-kvalitetene har veket plass for et ønske om å demonstrere styrke innenfor kvalitetene som gir identitet til de enkelte stilartene. Unødvendig, etter min mening. David viste sin habile styrke til å ornamentere den rene stemmen sin gjennom de ulike uttrykkene på debuten, og det er i mitt perspektiv fullstendig bortkastet tid å fore publikum med teskje. Resultatet er blitt et sett med låter som kjemper litt mot hverandre snarere enn å trekke i lag, kanskje aller tydeligst i overgangen mellom den småhissige garage-låta Eenie Meenie og den etterfølgende soulsviska You Don't Miss Your Water.

Det er tydelig at David og hans trofaste produsent fra The Artful Dodger, Mark Hill, har vendt ansiktet mer mot kontemporær amerikansk soul og R'n'B denne gangen. Forresten, sa jeg kontemporær? I de mest seige soulnumrene Personal, You Don't Miss Your Water og What's Changed låter han faktisk mest som Boyz II Men ca. mid-90-tall. Det låter skoleflinkt, profesjonelt og stødig, men samtidig så gudsjammerlig kjedelig og overmodent. I likhet med Sugababes tidligere i år tar han en sjans på en re-make av Stings Shape Of My Heart i Rise & Fall - endog med vokal drahjelp fra Sting selv. Jeg fatter ikke hva det er med unge britiske soul-artister og den låta, men i likhet med nevnte jentetrio klarer ikke David å heve sin versjon over kvalitetene i originalen. Den eneste låta som faktisk klarer å heve seg fra midtskiktet er faktisk førstesingelen What's Your Flava? - en flott og konsentrert popper med et behagelig rytmisk fundament og små hint av Two-steppens signatureffekt: Antares Autotune.

Det skal imidlertid ikke sies at David og Hill leverer et semmert produkt. Det er velarrangert, polert og den klare stemmen bærer fremdeles R'n'B, soul, Two-step og hint av garage med stødighet. Dessverre ramler hele verket litt fra hverandre i en manglende konsentrasjon på låtkvalitet og vi blir sittende tilbake med et litt hult skall av ei skive. Hør bare på Hands In The Air og det fattigslige forsøket på å gjenskape suksessformelen fra 7 Days i What's Changed. Jeg håper inderlig at den unge David legger av seg ambisjonene om å låte som sedate 35-åringer innen amerikansk soul og R'n'B. Jeg vil gjerne tro at David egentlig ikke er så i bakkant av den kontemporære scenen på disse genrene, og at han har det som skal til for å tilføre dem et mer progressivt uttrykk kombinert med sitt gudsbenådede vokale talent. Skjønt jeg blir stadig mer i tvil jo mer jeg hører på dette produktet - et produkt som i utgangspunktet var litt etterlengtet men som nå blir dvaskere og dvaskere for hver gjennomlytting. Våkn opp, mann! Du er fremdeles ung!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dungen - Skit I Allt

(Sublime Sounds)

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Flere:

Ghostface Killah - Fishscale
The Shins - Wincing The Night Away