cover

Wow/The Magick Fire Music

Jackie-O Motherfucker

2 x CD (2003) - All Tomorrow's Parties

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Instrumental / Drone / Støy / Space rock / Avantgarde / Post-rock / Frifolk

Spor:
Extension
Bone Saw
The Cage
Second Ave. 2AM - For David Wojnarowicz
Jugband 2000
Quaker
Lost Stone


Black Squirrels
Wow
Love Horn

Referanser:
Set Fire to Flames
Vibracathedral Orchestra
Brokeback
The Heads (UK)
Sunburned Hand of the Man
Papa M

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Inner Space/Outer Limits

Frihetsforkjempere fra Portland med en dobbel dose frigjøringsmiddel.

La deg ikke skremme av navnet. Eller la deg skremme av det. Jackie-O Motherfucker (JOMF) er verken metall eller rånerock, men et fritenkende kollektiv fra Portland, Oregon uten hemmende genrefikserte gjerder. Space rock, psykedelia, avantgarde, loops, droner, improv, jazz og frifolk - alt inngår som en del av dette bandets trang til å utforske mikroelementer og forme massiver. Det var Tom Greenwood og saksofonist Nester Bucket som dannet JOMF i 1994, men siden har det vokst til et pulserende konglomerat av musifanter. Deres mange plater har ikke alltid vært lett tilgjengelige, men med utgivelsen Wow/The Magick Fire Music er det nå mulig å anskaffe to av deres tidligere skiver på en dobbel CD. Akkurat det synes jeg du bør unne deg.

Disse to platene er fylt av over to timer med styrkedråper mot kommersialismens konforme tvangstrøyer. La oss starte med CD2, Wow. De tre sporene ble spilt inn i ACR, Baltimore i 1999 og gitt ut på den lille engelske labelen Fisheye. 8 minutter korte Black Squirrels åpner som en syrete jamsession som kunne hørt hjemme på Andy Warhols fabrikk. Overstyrte gitarer tråkler seg frem mellom en sløy rytme av bass og trommer, Jerry Garcia røyker fredspipe med Jimi Hendrix, og tiden står ganske stille.

Både tid og rom opphører fullstendig på 24 minutter lange Wow, som bryter den jevne flyten de etablerte i begynnelsen. Vi kastes ut av fabrikken og ned til et stille skogstjern der en lomfugl synger ensomt med til en perkusjonist og litt forsiktig plingplong. Wow utvikler seg langsomt, etter 6 minutter kommer en fiolin inn i bildet, en gitar er ute og plukker sopp, en bass svinser liksom likeglad forbi. Uansett er det ingen rytmikk å knytte seg fast til, man må bare la seg flyte uanstrengt med. Etter cirka et kvarter vokser alt sammen med trommer og gitar til en hypnotiserende raga, og sitter man ikke i lotusstilling da kan man like gjerne stå og vugge i takt. Wow er et merkverdig stykke musikk, og i det øyeblikket bandet finner en samlet front og kunne sendt låten ut til folkrockens ytterste sfærer stilner den hen. Andre, nyere artister som Set Fire to Flames, Papa M og Boxhead Ensemble kan være referansepunkter gode nok når JOMF er i dette hjørnet, men de er hakket mer løsslupne enn de fleste av sine samtidige.

Det viser de til fulle på det siste sporet, Love Horn, for som tittelen indikerer kan vi her ønske blåserne velkommen til selskapet. Det 16 minutter lange kuttet frontes av saksofonen til Jef Reed, og her er svinger bandet seg løsere enn noensinne. Bakgrunnsmalingen flasser av selv om øksa ikke søker ekstasen, men Reed beveger seg pirrende på kanten av den. Love Horn kan høres ut som Albert Ayler eller Pharoah Sanders spilt opp mot Brokebacks Morse Codes in the Modern Age. Digg eller stikk. Slike former for musikk sitter enten som festet til fotbladene - eller flyter vekk som morgendisen.

CD1, spilt inn i Baltimore av Craig Bowen (fra Ink, og sjekk samtidig deres Reagent Specs fra 2002) i perioden 1998-1999, heter The Magick Fire Music (Magick som i Gongs Magick Brother, hmm...) og er 76 minutter med mye av det samme - altså det meste. Den ble opprinnelig gitt ut på Thurston Moores Ecstatic Peace som en dobbel LP, og består av syv spor som gjerne bør nytes uavbrutt.

På 15 minutter lange Extension blir vi dusjet av cymbaler og kilt forsiktig av en gitar og bass som beveger seg prøvende oppover ryggen. Igjen improviserer JOMF seg frem mot... noe, fra en prøvende åpning søker de fastere former. Det er ikke lett å høre hva de har tenkt - eller om de har tenkt - de første minuttene, men de klarer finurlig nok å finne dører som lar seg åpne, og som hele tiden fører videre. Selv om byggeprosessen går langsomt er det hele tiden progresjon å spore. Ikke vær utålmodige, venner: Jackie-O Motherfucker tar seg god tid, og belønningen er å bli hypnotisert inn i lange spor som Extension og Bone Saw.

Dette er JOMF nærmere Chicago og post-rocken, der sistnevnte låt med sitt klokkespill stikker seg særlig ut. The Cage og snaut kvarter lange Second Ave. 2AM er platens to nydeligste, med en twang som tar oss inn mot den mektige ørkenestetikken til Morricone/Calexico. Først i en ti minutter lang solnedgang, som kunne vart evig, og som føres videre på 13 minutter lange Second Ave. 2AM. I tillegg til de golde westernlandskapet de skisserer kommer saksofonen her inn igjen som dronemiddel.

Og enda er det nesten 30 minutter igjen av platen. Legg spesielt merke til nesten kvarter lange Quaker. JOMF har satt seg i ring, funnet frem munnharpe, håndtrommer og ulike former for slagverk, saksofon og gitarer, gynger frem og tilbake, sender pipa rundt, snakker med gudene og temmer slangene. Dette er far out, maaan!

Jackie-O Motherfucker er blant klodens feteste band, og selv om de har gitt ut plater som er minst like bra som disse to, så er Wow/The Magick Fire Music et gunstig utgangspunkt for videre oppdagelser på egen hånd. God jackt, motherfucker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Throw Me the Statue - Moonbeams

(Secretly Canadian)

Secretly Canadian snappet opp Throw Me the Statue og gav ut debutplaten på nytt. Det vitner om god dømmekraft.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Wilco - A Ghost is Born