cover

Tennessee Beats

Tennessee Beats

CD (2008) Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
Drifting From The Shore
Tired of Nothing
City Central
Forgotten Not Forgiven
Sidewalk Sorrow
Used to Talk For Hours
Me He Perdido
Wait Until Tomorrow Comes
Born Under a Stopsign
Berlin, December
Count to Ten

Referanser:
Beezewax
Datsun
Fireside
Sugar

Vis flere data

Se også:
A Place In Reno - Tennessee Beats (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Tennessee Fire

Norske indierock-ringrevers debutplate viser seg å være mer enn summen av solide referanser.

Fredrikstad, ja. Man skal i utgangspunktet være veldig skeptisk til en by hvor Raymond Kvisviks parfyme "Super-Ray" ble utsolgt omtrent før butikkene rakk å få den på plass i hyllene og ordføreren tilbringer sosiale lag i Bandidos-merchandise (nei, det spiller ingen rolle at bildet teoretisk sett kan ha vært manipulert). Og da har vi holdt Morgan Andersen, Føling i fjæra-festivalen og Vivi Haug utenfor.

Men det skal vi la ligge. Poenget med denne anmeldelsen er ikke å lire av seg flåsete usakligheter om Fredrikstad som by. Tanken var å skrive noen ord om The Tennessee Beats – hvor fire av fem av medlemmer stammer fra Plankebyen – og deres rykende ferske debutplate.

Og den er vel verdt noen ord.

Som barn av 90-tallet er det merkbart at The Tennessee Beats er flasket opp på en sunn blanding indierock av typen Sugar, Jimmy Eat World, Lemonheads, Fireside og The Get Up Kids. Samtidig har de tatt med seg et og annet triks fra relaterte prosjekter som Remington Super 60, Datsun, The Cumshots, Beezewax og Palermo. Det er med andre ord lite i veien med rutinen, samtidig som man synes å ha plukket seg sunne forbilder.

Bandet har holdt det gående siden 2003, mens dagens besetning har holdt sammen i drøye to år. Selv om de har gjort pub- og kjellerrundene både her hjemme og i USA, har eneste livstegn så langt vært en litt under middels vellykket syvtommer (2002) og en uutgitt EP (2003). Det er med andre ord ingen grunn til å tro at man har blitt nedrent av representanter fra de store plateselskapene under arbeidet med denne platen.

Likevel er det enkelt å skjønne hva Indie Distribusjon har sett da de plukket opp denne, for særlig de første minuttene smaker virkelig fugl: Drifting From the Shore er – om ikke helt representativ for resten av prosjektet – en åpen invitasjon til å sette seg ned og lytte, med sine høystemte gitarer, store refreng og radiovennlige formattering.
All our trials, lord, we can ride it out / But I know, you're not too fond about it / When it rains it pours and you can count me out / There is no, there's no two ways around it, proklamerer vokalist Anders Bergland - og åpner samtidig slusene for et ikke ubetydelig gitarøs fra riffmaskineriet til Christian Spro og Fredrik Gretland.

Og med det var to av The Tennessee Beats' fremste kjennetegn allerede presentert: Tekstmessig kretser mye omkring de vanskelige (kjærlighets-)forholdene, mens gitaristene og låtskriverne Spro (Beezewax, Palermo) og Gretland (Cumshots) legger igjen solide signaturer på det meste som foregår.

Om Drifting From the Shore i første rekke er en døråpner, så de påfølgende to sporene ypperlige intensjonserklæringer: Bob Moulds spøkelse svever hvileløst over knokkelrockeren Tired of Nothing (sample lyric: You got a masochists marrow / Suck out the marrow and then let's see what's left), mens City Central viser at bandet har full kontroll på gitarakrobatikken sin, selv på høye turtall. Kontant, svett og – kort og godt – bra sanger.

Nå er ikke alt rosenrødt: Første skjær i sjøen dukker opp på påfølgende Forgotten Not Forgiven, som blir altfor statisk og tung på labben, og tar mye av tempoet ut av platen. At den trekker ut i fem og et halvt minutt gjør ikke saken noe bedre. Synd, i og med at de tre foregående sporene virkelig har fått opp pulsen.

Da er påfølgende Sidewalk Sorrow langt å foretrekke, der den setter av gårde som om det sto om livet. Klassisk gaule-med-i-fylla-rock med hissige gitarer og trommene langt fremme i miksen, såpass tight og stilsikkert utført at man glatt overser noe slitasje i formelen og heller godter seg over at det fenger som bare f...

Used to Talk For Hours er et nytt høydepunkt. Her har man fått med seg Bronco Busters-vokalist Siri Eriksen, og hennes bidrag er et svalt vindpust på en ellers gjennomsvett plate. Igjen er det den kompliserte kjærligheten det handler om: The birds all sing the blues / And I can hear you humming / There's Nothing like like a truce / But I can't see it coming. Det delvis akustiske arrangementet er smakfullt og produksjonen kledelig nedtonet, selv om Eriksen kanskje kunne fått enda mer luft på sine partier.

Bandet har i det hele tatt mange gode venner med på laget. Kristopher Schau stikker hodet innom, og bidrar med kokett vokal på Me He Perdido, mens Øyvind Blomstrøm drysser pedal steel-tryllestøv over Used to Talk For Hours og Born Under a Stopsign.

En snikende følelse av monotoni melder seg under Wait Until Tomorrow Comes og Born Under a Stopsign, i det en ny kanin spretter opp av hatten: Berlin, December er rene tidsmaskinen til indierockland anno 1992, der den svever av gårde på noen riktig flotte melodilinjer. At den i tillegg kan skilte med ooh-ooh-koring og et par av platens beste riff er en fin bonus. Igjen handler det om forhold som ikke går på skinner, denne gang i form av det fatale sidespranget: Shaky, scared and startled I try to get through / Try to find out what the hell happened to you / A calamity still no one is to blame / All I know is things will never be the same.

Avsluttende Count to Ten klarer ikke å fange samme interesse, selv om den har gode tilløp. Problemet er at det låter litt flatt i forhold til de foregående sporene, særlig på refrenget. Kanskje burde den vært strippet helt ned, da den drukner litt i et lydbilde som kan bli ensformig i lengden.

Litt småknirk her og der, altså, men på ingen måte nok til å rokke ved totalinntrykket av en meget solid utgivelse. Håndverket er – som forventet – upåklagelig, samtidig som flere av disse sangene vokser enda noen hakk etter noen runder i spilleren.

Og så er det herlig befriende å se et band totalt fritt for nykker, fakter og påtatt image-snobberi. The Tennessee Beats stekker seg mot en tidløs rock-estetikk både i form og innhold, og har solide nok sanger i sekken til å dra det i land uten å virke pregløse. Selv prøver de seg på en slags egenanalyse i presseskrivet der de hevder at de "spiller rå indie, ikke skranglete, ikke pysete, men helt rå".

En ærlig sak, det. Nå gjelder det bare å få råskapen ut til folket.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Felice Brothers - Yonder Is the Clock

(Team Love)

The Felice Brothers rusker liv i tradisjonell amerikansk folk på en måte som bør ta pusten fra de fleste.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Noxagt - Turning It Down Since 2001