cover

Clumsy

Our Lady Peace

CD (1997) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-grunge / Collegerock / Poprock

Spor:
Superman's Dead
Automatic Flowers
Carnival
Big Dumb Rocket
4 Am
Shaking
Clumsy
Helo Oskar
Let you down
The Story of 100 Aisles
Car Crash

Referanser:
Creed
The Calling
Lifehouse
Puddle Of Mudd

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Begynnelsen på slutten

Da Kurt Cobain døde i 1994 tok han grungen med seg i graven. Det er det dessverre enkelte som ikke kan akseptere.

Vi befinner oss på midten av nittitallet. Verden holder fremdeles på å få igjen pusten etter 5-6 år med den litt alternative rockesjangeren grunge, som vokste seg enorm på slutten av 80-/begynnelsen av 90-tallet. På mange måter kan man si at grungen døde i 1994: Kurt Cobain, grungens Gudfar, begikk selvmord, Soundgarden ga ut Superunknown (som i hvert fall jeg mener er den siste store grunge-utgivelsen), og Pearl Jam prøvde febrilsk å kvitte seg med grungestempelet sitt (og bli seriøse rockere) ved å gi ut Vitalogy som bryter med mye av det gamle materialet de har gitt ut. Verden befinner seg med andre ord i et slags musikalsk vakum, i hvert fall hva rocken angår. Dette bringer oss rett til året 1997; Our Lady Peace gir ut sitt album Clumsy som er bandets andre utgivelse. Med denne plata, og et par-tre andre utgivelser i samme gata, får vi en litt mer MTV-vennlig og glattere utgave av grungen. Såre og håse whiskeystemmer og gneldrende fuzzgitarer er byttet ut med polerte kvinnebedårere, prydet med krøllete hockeysveiser og ballade-stemmer. Grungen skulle melkes for det den var verdt nå som det drastisk nærmet seg dens siste åndedrag.

Clumsy består av 11 låter, og er laget av fire unge menn fra Canada. Som tidligere nevnt er dette en slags snill grunge, og må på ingen måte sammenliknes med det Niravana, Pearl Jam, Mudhoney, Soundgarden og de andre "viktige" grungebandene drev med på begynnelsen av 90-tallet. Hvorfor? Fordi dette er på en måte en helt annen greie, mer glatt lydbilde, og til tider svært overprodusert, helt på grensen til det som burde være lovlig. Det minner på mange måter om den gang på 80-tallet Def Leppard, og Van Halen regjerte, da rock skulle være glatt, og listevennlig musikk. Den skulle fremføres på fotballstadioner foran 30 000 fans som alle hadde T-skjorta med favorittbandet sitt og LPen under armen i håp om å få seg en autograf, eller et svett håndkle slengt i trynet av de store heltene sine.

Plata bygges opp av trommer, bass, gitar, og en sår vokal som er helt på grensen til Eddie Vedder-plagiat (som også mange av de nye postgrunge bandene fortsatt driver med). Stemmen til vokalist Maida blir på veldig mange måter altfor klagende og hans Vedder-wannabe-image skinner altfor lett igjennom, og det hele blir nesten pinlig. Det er nok først og fremt vokalistens Vedder-kopi som irriterer meg mest på denne platen (kanskje fordi jeg alltid har vært svoren Pearl Jam-fan). Resten av bandet er forholdsvis stødige musikere, som til tider kan diske opp med noen gode melodilinjer. Dessverre blir bandet tilsidesatt av den lett kvalmende vokalen, og låtene blir dermed i likhet med vokalen litt for vanskelige å fordøye, mens plata som helhet aldri blir den helt store opplevelsen den kanskje kunne ha vært hvis bandet hadde kjørt sin egen greie i stedet for å forsøke å kopiere tidligere oppgåtte stier. I et forsøk på å gjøre det hele så lyttervennlig og salgbart som mulig har de på flere av låtene sin forsøkt å legge inn allsangsvers, eksempelvis Superman's Dead, slik at selv mor kan synge med når tenåringen drar på med sine nye yndlinger på familiestereoen.

Dette bandet holder ikke i det hele tatt om du er ute etter litt substans og musikalsk kvalitet i musikken. Jeg synes plata faller fort igjennom da den blir både forutsigbar og kjedelig i arrangementene. For noen kan kanskje dette være inngangen og åpningsporten til rock'n'roll, men for oss andre blir det nok et pinlig eksempel på hvor lite oppfinnsomme enkelte artister kan være i sine forsøk på å erobre verden. Noe av det som understreker kvaliteten ved en plate for min del er at den holder seg godt over tid, og at man finner stadig nye detaljer i hver gjennomhøring. Klarer du det på Clumsy er du god! Denne plata funker ikke i det hele tatt for mitt vedkommende, men liker du den nye postgrunge-scenen med de litt mer overproduserte bandene, som eksempelvis The Calling, Puddle Of Mudd, Creed, har du bedre muligheter for å like denne også. Selv har jeg ikke gjort noen ytterligere forsøk på å oppsøke disse canadierne.

Gi meg heller grungens stjernelag: Cobain, Staley, Vedder og Cornell fremfor disse glatte og sjelløse gutta. Dette blir rett og slett for enkelt og livløst.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - The Age Of Adz

(Asthmatic Kitty)

Ikke engang Sufjan Stevens kommer seg unna med autotune, men heldigvis er de seksti minuttene før sjokket av ypperste klasse.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Aphex Twin - drukqs