cover

Virtute Et Industria

Bronnt Industries Kapital

CD (2005) - Static Caravan / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient / Drill'n'bass / Eksperimentell elektronika

Spor:
Western Front
Polaris
Valmara 69
Brocken
Rats in the Walls
Endless Pressure
Maggots in the Rice
Palus Somnii
Sunken Gardens
Song of the Easton Strangler

Referanser:
Aphex Twin
Venetian Snares
Squarepusher
Manifestevil

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Enveisbillett til Helvete

En fryktinngytende reise tilbake til smogens London, hvor hestedrosjer kjører skytteltrafikk mellom rennesteinen og gravkamrene. Ikke for sarte sjeler

"I'm rather fond of the sound of my central heating, which is reminiscent of the ancient subterranean cave network which runs under Billingsgate Market (...) in London, also the site of a notorious burial pit from the Black Death which ravaged the city in the Middle Ages."

Nick Talbot, om hvilke lyder i kåken han liker aller best (intervju fra silentagerecords.co.uk).

Musikk er ikke bare musikk, la det være sagt. Musikk er, i tillegg til mye annet, også ikonografi, mytologi, historieformidling og reinspikka jug. Ta engelskmennene i Bronnt Industries Kapital, som grunnet et bandnavn tungt på konnotasjoner til Karl Marx og industriherren Krups en viss tid gikk for å være tyskere. Ja, ikke bare tyskere, men attpåtil sjelelig forstyrrede tyskere. Historiene gikk nemlig om de to tyske studentene Klaus Wickerman og Max Webertron fra Düsseldorf som hadde slått seg ned i Bristol med stabler av tysk 1700-tallslitteratur om trolldom og svartedaud, samt et lite antall samplere, og som med jevne mellomrom forgrep seg musikalsk på et intetanende publikum. Utstyrt med hvite lab-frakker, briller og kråker i håret ble de gale germanerne et nesten fast innslag i bybildet, helt til det viste seg at de het Nick Talbot og Guy Bartell, og hadde bodd i byen i mesteparten av sine liv.

Angivelig nøret de opp under historien selv fordi de syntes å ane en tendens til at anmeldere og publikum var mer velvillig innstilte til elektronika-artister med tyske pass. Det kan selvsagt Talbot og Bartell ha noe rett i, hva vet vel vi? Uansett har de skaffet seg et visst navn via denne og liknende bisarre historier om bandets genesis, hvilket vi syns er er bare moro all den stund artister nå om dagen synes å bli utelukkende født på fjernsyn.

Våre britiske venner synes (i tillegg til å skrøne til journalister) å dele en fascinasjon for skrekkfilm, gotikk, middelalderske plager og elektronika, i den rekkefølgen. Riktig festlig synes de å ha det i studio, om man skal ta Talbots uttalelser til Hi-nu.com om hvilke musikker de holder i redet for god fisk:

"Guy and I both use samplers and various electronic devices including a clockwork drumkit, Dresden flute, Westerly wind organ and Lepping's Patented Lapwing Harmonium. The latter is notorious for it's unstable calibration and sometimes the cogs fall out altogether."

Mjo, de gjør kanskje det, hva enn de måtte være... Nuvel, over til musikken, som låter temmelig spesiell også den. Å vugge frem og tilbake i dyp innlevelse mens man presser hodetelefonene mot og nesten inn i hodet er noe jeg trodde hørte 70-tallet og datidens langhårede unge menn til (for eksempel mine onkler). Men hu! om jeg ikke nå har blitt som dem! Kroppen vugger som ei lofotsnekke i opprørt hav til lyden av skjærsild og helvetesangst, mens hodet fylles av udelikate bilder fra kloakksystemet under Londons gater i det Virtute Et Industria sleper seg gjennom mudder og lort. Talbot og Bartell hensetter oss til en svunnen tid full av død og elendighet, skitt og fattigdom. Virtute Et Industria, enkelte steder referert til som horrortronica, er gruoppvekkende saker, dunkel og mørk, men ikke verre enn at man lar seg fascinere og forhekse i like mengder. Og av til, som på andresporet Polaris, blir man nesten lystig stemt, om enn bare aller flyktigst. Låten introduseres til lyden av et sørgende piano og en mild fløyte, før en tung og dyster beat etter hvert lar tungsinnet bre om seg. Den nesten folketoneaktige fløyta står flott mot Bartells drønnende, muskuløse rytme, og glir etter hvert over til hva som lyder som en tåkelur fra Themsens bredder, med alle de grøsninger det måtte innebære.

Et par spor av middels klasse følger deretter tett, den Aim-inspirerte Valmara 69 med sitt hip-hop-liknende uttrykk, samt den smått katedral-sakrale Brocken, hvor pipeorgel og stratosfærisk kling-klang etter hvert leder oss inn i den bokstavelig talt skrekkelige Rats in the Walls. Et manisk, beint frem illevarslende opus av ulike mengder Kraftwerk, støy, Twin Peaks, tysk stumfilmmusikk fra 1920-tallet og kirkeorgler tok i hvert fall nattesøvnen fra denne anmelder, kanskje mest fordi den etter hvert skiftet karakter og ble til en halvrabiat suppe av Pacman, asiatisk arkadehallstechno og kirkemusikk, hvilket ingen egentlig har godt av å låne øre til med mindre psykiatrisk klinikk er et uttrykt mål. Aphex Twin lød aldri så mentalt trengende som dette.

Et litt lettere anslag kommer med Endless Pressure, selv om muntert og lettlivet ikke er ord som nødvendigvis springer en i hu ettersom pianoet bølger zombieaktig av gårde. Dog, i livsfare er man ikke lengre. Påfølgende Maggots In the Rice minner meg om disse historiene jeg har lest om i Norsk Ukeblad, om svevende gjenferder på norske herregårder, med en svakt klagende mumlen, sirlig buktende seg gjennom låten før herrene avslutter med et salig rytmisk parti. To korte intervaller i form av Palus Somnii og Sunken Gardens bare forsterker inntrykket av terror og tortur – sistnevnte låts distanserte hamring virker ta plass hos selve Fyrbøteren personlig. Aldeles skrekkelig.

Tro derimot ikke at marerittet er over med dette. Langt ifra. Det hele kulminerer med den nesten tåpelig fryktinngytende Song of the Easton Strangler, som må være noe av det skremmende undertegnede kan huske å ha hørt. Etter et åtte minutter langt kaos av orkesterstøy, repetive slag på metall, monoton bakgrunnsdur og et drønnende midtparti som var så nifst at jeg måtte gå ut på gangen til det var over, er Virtute Et Industria omsider omme. Noen katharsisk renselse er selvsagt bare å glemme. Albumet toner ut med noe som lyder mest som et skramlende godstog fullstendig ute av kontroll, hastende mellom øreklokkene. Du skal ikke se bort fra at det er døde sjeler som hentes og transporteres vekk, fra rennesteinen og ned til den evige grill.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tanakh - Dieu Deuil

(Alien8)

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere:

Andrew Bird - Noble Beast
Deportees - Under the Pavement - The Beach