cover

Envenom

Runemagick

CD (2005) - Aftermath / Aftermath

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Doom / Death metal

Spor:
vultures
envenom (laterna magica)
nebulous
omnivore (sin eater)
maelstrom

Referanser:
Candlemass
My Shameful

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Nok en dose mørke, død og doom

De hyperproduktive svenskene er klare med nok en fullengder. Denne gangen dykker de enda dypere ned i subsjangeren funeral doom.

Runemagick har vært uhyre produktive de siste årene. Fra sine gamle dager som death metal-band og frem til i dag har verden fått servert omtrent en skive hvert eneste år, så det er tydelig at hovedmann Niclas Rudolfsson og resten av bandet har mye materiale på lager. Det var ikke før i 2002 at de for alvor fant sin egen "sound". Dette året kom både fullengderen Requiem of the Apocalypse og Moon of the Chaos Eclipse som en gang for alle befestet Runemagicks status som et av Sveriges mest lovende death/doom-band. Jeg ble en selverklært fan da jeg kom over bandets eminente Requiem of the Apocalypse en eller annen gang i løpet av utgivelsesåret, og mener fremdeles at dette er Runemagicks fremste skive. Det er ikke ofte en hører plater hvor alle låtene kan beskrives som små mesterverk i seg selv og dødpunktene er totalt ikke-eksisterende. Men denne omtalen skal ikke dreie seg om mitt forhold til Requiem of the Apocalypse. Nå skal vi konsentrere oss om Envenom.

På Envenom har Runemagick valgt å ta en ny og på mange måter mer obskur vending. Da fjorårets album On Funeral Wings dukket opp, var det flere som gryntet misfornøyde om deres manglende evne til fornyelse. Kanskje dette var noe som bandet valgte å ta til etterretning? Uansett grunn er det et enda seigere og treigere Runemagick vi møter her. Bandets ypperste kvaliteter har ligget i deres heftige groove - i ordets rette forstand - og den overraskende store mengden av fantastisk gode riff. Med en ytterligere nedsenking av farten har en del av den dype grooven forsvunnet (selv om den ikke er borte), og influensene til genren funeral doom har trådt fram enda tydeligere enn før. Jeg kan forstå at enkelte Runemagick-fans vil bli skuffet over Envenoms tungfordøyelighet, for at den trenger tid er hevet over enhver tvil.

Til tross for forandringene hører man øyeblikkelig at dette låter særegent Runemagick, noe som er et kvalitetsstempel i seg selv. Den nattsvarte sounden og sjelen er fremdeles til stede, uansett hvor stampende og dvelende låtene snegler seg forbi. envenom (laterna magica) blir for meg stående som skivas desiderte beste spor. Fra og med den stemningsskapende åpningen aner man at dette kommer til å bli stort, og låtoppbygningen omslutter en i et mørkt og herlig doom-vakuum. Drivende riff fører oss deretter fremover til små rocka høydepunkter som gang på gang avløses av instrumentale bruer og oppbygning til neste knallriff. Suggerende vokal stepper inn etter tre minutter for så å tone ut, og la det instrumentale teppet ta over igjen. Men når growlingvokalen så trer inn omtrent seks minutter ut i låta er lykken fullkommen, og atmosfæren blir optimal på dette punktet. Nicklas Rudolfsson viser en evne til å komponere dynamisk doom på en måte som flere sjangerfrender burde ta til seg.

Resten av låtene holder stort sett et jevnt og godt nivå, selv om også nebulous skiller seg spesielt godt ut i selskap med tittelsporet. Men man kan ikke komme utenom at en hel time er ganske lang tid for ett album, særlig når utgivelsen er oppdelt i kun 5 spor. Jeg må derfor meddelde at jeg ikke var like gira hele veien, og finner ikke alt låtmaterialet like genialt. Mot slutten av skiva, når maelstrom gjør sin inntreden, daler interessenivået faretruende langt ned. Runemagick har allikevel klart å skape et solid stykke musikk, også i år. Hvilken retning bandet kommer til å gå i neste gang gjenstår å se, men skal vi tro Nicklas Rudolfssons intervju-uttalelser så langt, vil det nye stoffet låte som en blanding av de tre siste albumene. I god Runemagick-tradisjon har bandet selvfølgelig begynt å gjøre seg klare til neste fullengder allerede.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe

(Neurot)

Legg to pinner i kors. Ta et hvitløksbad. Be din siste bønn. Dørene til mørkets rike skal nå åpnes og du inviteres med inn.

Flere:

Espers - Espers II
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light