cover

Going for the One

Yes

CD (1977) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog

Spor:
Going for the One
Turn of the Century
Parallels
Wonderous Stories
Awaken

Referanser:
Rush
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
The Yes Album - Yes (1971)
Fragile - Yes (1971)
Close To The Edge - Yes (1972)
Relayer - Yes (1974)
Drama - Yes (1980)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Gjenforent og energisk

Fire år etter at han forlot bandet returnerte Rick Wakeman i 1977, og "det organiske Yes" ga ut sitt friskeste album noensinne.

Etter arbeidet med den mildt sagt spesielle dobbelt-LPen Tales From Topographic Oceans (1973) følte keyboardist Rick Wakeman at han ikke lenger fikk muligheten til å utfolde seg og vise hva han virkelig var god for, og en dobbel LP bestående av fire komposisjoner ble for hard kost – selv for ham. Som en konsekvens av dette forlot han Yes på sin egen 25-års dag, og ble erstattet av sveitsiske Patrick Moraz. Moraz fikk kun gjort ett album med bandet, men til gjengjeld er dette et av de aller største øyeblikkene i bandets karriere. Se for øvrig anmeldelse av Relayer (1974) et annet sted her på groove.

Med Moraz ute av bildet trengte bandet nok en gang ny tangent-traktør. Bassist Chris Squire møtte Wakeman, og sistnevnte gikk med på å gjøre keyboard-partiene på det kommende albumet, uten videre forpliktelser. Squire sa siden; "Fansen vil jo ikke godta deg som kun et session-medlem av bandet, så hva sier du til å bli med for fullt igjen?" Wakeman takket ja, og deltok på både Going for the One (1977) og den litt svakere Tormato, som kom året etter. Der førstnevnte var en energibunt uten sidestykke skulle Tormato vise seg å bli bandets kanskje mest uinspirerte utgivelse så langt. Selv om den byr på et knippe flotte låter når den aldri helt opp til de klassiske Yes-skivene, mye grunnet laber produksjon og et utslitt og uinspirert band. Etter denne gjorde gruppa live-albumet Yesshows, og siden forlot både Jon Anderson og Wakeman bandet.

Tittelsporet på Going for the One er det nærmeste disse kara noen gang har kommet det man ynder å kalle "rock n' roll". Låta er skrevet av vokalist Anderson alene, og er dermed som en aldri så liten sjeldenhet å regne. Mannen er mest kjent for å skrive grandiose progressive verker, men når han trår til med mer tyngre saker bør det legges merke til. Senere har han gitt ut litt mer jazza pop-greier, uten at dette har fanget særlig interesse hos noen. Uansett, mannen kan i hvert fall ikke beskyldes for å ikke være allsidig. Anderson er ingen typisk rock n' roll-sanger, men komplettert med Squires harmonier og andrestemme blir dette riktig så fornøyelig.

Turn of the Century er en akustisk sak som på sjenerøst vis overøses med smakstilsetninger, i form av flotte keyboards og det som i innleggsheftet blir kalt "stemt perkusjon". Steve Howe er som vanlig gud, og gjør ei flott og variert låt. Det er ikke lett å sette ord til en av bandets største komposisjoner noensinne – den må simpelthen oppleves. Andersons vokal er beriket med en real porsjon klang, bare for å få det hele til å bli enda mer tidløst og vakkert! En flott liveversjon er også å finne på livealbumet Keys to Ascension 2 fra 1997, selv om originalinnspillingen nok er vanskelig å overgå.

Midt på søttitallet gjorde medlemmene hvert sitt soloalbum, og de fikk på hver sin kant bevise hva de er gode for, rent komposisjonsmessig. Anderson gjorde enda særere ting enn han vanligvis gjorde i Yes, og leverte albumet Olias of Sunhillow. Wakeman gjorde albumet Journey to the Centre of the Earth, som ble innspilt live med et digert symfoniorkester. Squire ga ut Fish Out of Water, med bl.a. tidligere Yes-trommis Bill Bruford på lista over medskyldige, og var vel den som i minst grad skulle avvike fra den typiske Yes-progen.

Squires Parallels er tredje låt ut, og åpner med et mektig kirkeorgel, som faktisk er innspilt i St. Martins kirken i Sveits. Ingen billige etterligninger her, for å si det slik. Det som imponerer fletta av undertegnede er hans evne til å skape groove og trøkk i bassgangene sine, som f.eks på Fragile's Roundabout (1972) og Tempus Fugit (fra Drama, utgitt i 1980). Blandingen av kirkeorgel og groovy bass er ganske spesiell, men herregud så effektiv! Selvfølgelig hender det at Steve Howe slenger seg med på lasset også, men her dreier det seg mest om små fills. Han bidrar også med litt koring, og spesielt tøft blir det når både han, Squire og Anderson synger tre vidt forskjellige stemmer! Anderson er mikset sentralt i lydbildet, mens Squire og Howe er panorert ut til henholdsvis venstre og høyre side. Squire er nesten umulig å høre, siden både han og Anderson ligger relativt høyt i toneleie, og når han er mikset så langt ut til siden at han nesten nærmer seg bakhodet blir det ikke helt plettfritt likevel. Uansett er det den totale opplevelsen og helhetsfølelsen som teller, og slikt sett er Parallels upåklagelig.

Wonderous Stories er det eneste kuttet som ble påspandert en video, og er samtidig Andersons andre bidrag på albumet. En litt middelalderinspirert sak vil noen kanskje mene dette er, med tanke på instrumenteringen – ikke i fremførelsen. Steve Howe trakterer et strengeinstrument som heter vachalia, mens resten av bandet stort sett spiller på sine faste instrumenter. Denne låta er egentlig ikke helt ulik Turn of the Century, da begge byr på mer rolig musikk enn det som ellers er tilfelle på albumet. Nevnte låt er mer basert på variert klassisk gitarspill, og Wonderous Stories er mer akkordorientert. I begge tilfeller har resten av bandet tilført sine egne greier, og dermed blir ikke forskjellen så veldig stor, bortsett fra den middelalderfølelsen man får av vachaliaen. Vokalsett er det veldig mye flerstemt sang også her. Andersons stemme gjør låta på en måte litt skjør, og dette påvirker også opplevelsen og følelsen man får av den. Mektig og pompøst, men samtidig fjærlett og delikat tror jeg er en passende beskrivelse her.

Awaken er signert Anderson/Howe, og er et drøyt kvarter langt verk som nok har festet seg som en aldri så liten favoritt hos mange, inkludert meg selv. Her er det litt av alt; fra mektig kirkeorgel til partier der det nesten ikke er aktivitet i det hele tatt. Innledningsvis briljerer Wakeman med litt klassisk piano, som deretter glir over i mer svevende og atmosfæriske toner. Dette er ting Yes er veldig gode til; å gjøre veldig stemningsfulle partier som nærmest trollbinder lytteren med sin hypnotiske effekt. Et slikt parti kan gjerne vare i opptil et par minutter, og man tar seg selv i å flyte vekk til et roligere sted. Kall det gjerne meditasjon, jeg kaller det innlevelse. Midt i stemningsfloraen dukker Anderson opp med sjelfull vokal, og ispedd en real dose romklang låter stemmen hans som om den flyr med vinden. Tekstene hans har aldri vært spesielt lettfattelige, og man må nok tenke seg om både en og to ganger for å i det hele tatt forstå hva han mener med det han skriver, så vel som de noe underlige ordkombinasjonene. Til tider får han vår egen Jan Erik Volds skriverier til å fremstå som ryddige og enkle å forstå.

Selve musikken er tidvis en utfordring i seg selv. Bandet benytter seg mye av 6/4-takt, og når de legger til slag på de mest utenkelige steder, og nærmest speilvender rytmene, ja, da er det ikke alltid enkelt å holde tritt. Allikevel, for enhver Yes-fan er Awaken en gigantisk opplevelse hver gang de hører den, og det skjer bestandig noe i musikken. For hver nye idé finner de på enda flere ting å krydre med, og det er det som gjør bandets materiale så gjennomført briljant!

Going for the One var en kort stund selve klippen som holdt bandet oppe, men rundt innspillingen av deres neste album Tormato begynte det altså å gå nedover med gruppa. For mange er dette albumet den definitive avslutningen på bandets storhetstid, og utover tiåret som fulgte ble musikken tydelig pop-orientert, selv om det progressive aldri forsvant helt. Åttiårene ble innledet med Drama (1980), da produsent Trevor Horn tok over mikrofonen etter Anderson. Anderson ble med igjen etter at bandet offisielt var oppløst et par år etter, og original-keyboardist Tony Kaye ble også med igjen i forkant av 90125 (1983), da med attenårige Trevor Rabin på gitar, som arvtager etter Steve Howe. Denne besetningen ga også ut Big Generator i 1987, før de fire år senere slo seg sammen med original-trommis Bill Bruford, Steve Howe og Rick Wakeman og ga ut albumet Union (1991) som en oktett.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Down the River of Golden Dreams

(Jagjaguwar)

Austins fineste følger opp en av fjorårets høydepunkt innen americana / folk-genren.

Flere:

Monster Mike Welch - Cryin' Hey!
Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser