cover

The Duel

Allison Moorer

CD (2004) - Sugar Hill / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Americana / Countryrock / Folk / Soul / Singer/songwriter

Spor:
Ain't Giving Up On You
Baby Dreamer
Melancholy Polly
Belive You Me
One On the House
All Aboard
The Duel
When Will You Ever Come Down
Louis Is in the Blue Moon
Once Upon a Time She Said
Sing Me to Sleep

Referanser:
Sheryl Crow
Gillian Welch
Lucinda Williams
Norah Jones
Jolie Holland

Vis flere data

Se også:
Getting Somewhere - Allison Moorer (2006)
Mockingbird - Allison Moorer (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Elegant, men litt kjedelig

Allison Moorers første plate på Sugar Hill Records er en velprodusert blanding av country, rock og soul.

Allison Moorer har tidligere utforsket country og soul på en elegant og sofistikert måte. Hun fremstår ikke mindre elegant og sofistikert på The Duel, men uansett overbeviser Moorer meg som halv rocka country-rock dame. Stemmen hennes er så full av soul at den kunne ha smeltet is, men Moorer har gått bort fra den klassiske sørstats-soulen, og lager her rocka country-twang, men med helt klare soul-referanser.

The Duel er ganske røff i kantene, med mye elektrisk gitar og trommer. Allison Moorer har sammen med sin mann co-producer/låtskriver Doyle "Butch" Primm og R.S. Field fått med seg et upolert band bestående av litt utradisjonelle musikere. Adam Kandry kjent fra Stateside og The Sways spiller gitar, og multi-instrumentalist John Davis fra Superdrag spiller både gitar, steel gitar, orgel, piano og bass. Primm lokket dessuten co-produsent R.S. Field til å plukke opp trommestikkene for første gang på 18 år!

The Duel ble spilt inn over 12 dager. Seige Ain't Giving Up On You drar det hele i gang. Produksjonen er enkel og grei, trommer, el-gitar, bass og Moorers fyldige stemme. Det beste med platen er uten tvil nettopp denne stemmen som trollbinder deg, og gjør låtene - som mangler spennende tekster - hørbare. Turen går videre til Baby Dreamer, denne gangen er lydbildet krydret med piano og perkusjon. Låten er ikke dårlig, men den er heller ikke spennende på noe som helst måte. Melancholy Polly tar oss tilbake til standard gitar, bass, trommer uttrykket, og dette svinger langt mer enn de foregående. Kvaliteten stiger enda et par hakk med Belive You Me, som er et av platens store høydepunkt. Putter man skiva i PCen kan man også se et video-opptak av denne. Det slår meg at Moorer muligens er bedre live enn på plate, og at hun er like vakker i virkeligheten som på bildet man finner blant tekstene i coveret.

På One On the House finner Moorer frem kassegitaren, og John Davis steel-gitaren; blant platens aller fineste spor. Moorer skriver bra låter, ikke alle av dem like engasjerende, men når hun først lykkes så godt som her, gjør hun det til gangs.

"Mister bartender you won't be the first to hear what I say and have doubts. You can question my honest but not my thirst. Do me a favour and gimme' one on the house".

All Aboard blir noe kjedelig etter to så bra spor, men den leder oss frem til det flotte tittelsporet. Her er instrumenteringen minimalistisk; Steve Conn på piano, Sonny Red på munnspill og Allison Moorers stemme. The Duel er vakker, jeg får litt Norah Jones-assosiasjoner her, men med linjer som "Are miracles old-fashioned new, no healing hands were ever used. Faithfulness was my excuse, tell me what was yours" overbeviser Moorer igjen. Hun er kanskje ikke noen Gillian Welch eller Lucinda Williams, men hun vet hva hun driver med.

Halvakustiske When Will You Ever Come Down er det mest slentrende sporet på platen, en trivelig liten låt på under tre minutter.

Louis Is in the Blue Moon er en passe sår affære, og mindre melankolsk blir det ikke på de to siste låtene Once Upon a Time She Said og Sing Me To Sleep. Sistnevnte er en liten perle som virkelig avslutter platen på et verdig vis.

Med The Duel overbeviser Allison Moorer, og hun leverer en plate som fint balanserer seg imellom rufsete country-rock og mer stillferdig tilbakelent visesang. Dette er en dame man ikke gjør dumt i og følge med på videre. Det trekker ned at noen av låtene er litt kjedelige, og noen av tekstene til tider er uinteressante. Men selv om The Duel ikke er en spesielt spennende eller original skive, har den helt klart sine øyeblikk.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: