cover

Umlaut

Umlaut

CD (2009) - AmpHeadMusic

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Alternativ / Eksperimentell

Spor:
Kitty Puppy
Atlas Face
The Mistaken Power
Dirty Dishes
Living the Dream
Bigfoot Is Real
Work Truck
The Horrible Things We Say
Chill Pill (Soy Ta Lahtoe)
Buttons
Dain Bramage

Referanser:
Mr. Bungle
Secret Chiefs 3
Club Foot Orchestra
Ween
Ping
Sex On Toast
Oingo Boingo
Burt Bacharach
Deerhoof
Faxed Head
Frank Zappa
Estradasphere

Vis flere data

Se også:
To Your Poverty Quietly Go - Umlaut (2014)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Altmulig-orkesteret

Clinton & co. blåser røyk i våre tryner som en gammel skipper, og tøffer tilfreds videre på de syv hav.

Clinton "Bär" McKinnon - best kjent som saksofonist og tangentmann i Mr. Bungle - har satt seg fore å gjenskape fordums magi med sitt Melbourne-baserte altmulig-orkester. Med det lykkes han meget godt.

At McKinnon hadde en betydelig innflytelse på Mr. Bungles karakteriske lydbilde, vet vi. Avantgarde-bandets bastante grunntone så å si - en slags djevelsk mollstemt, men altomfattende lekenhet, evig blafrende i konstant psykotisk blåtåke - gir seg også her til kjenne i denne multiinstrumentalistens sjelelige ytring. Bungle arbeidet som kjent etter mantraet "Aim to confuse", og selv om Umlaut har tonet ekstremitetene noen hakk ned, - hvem vet? - deres bidrag kan sikkert også både forvirre, forgifte og forføre pressekorps og potensielle lyttere.

Normen er kan hende slik når man presenteres for et tilsynelatende kaotisk mosaikkbilde av virkeligheten, at det bare er enkelte biter som fester seg. Okkesom, - Clinton & co. blåser røyk i våre tryner som en gammel skipper, og tøffer tilfreds videre på de syv hav. Den livstrette kyniker vil kanskje se det sånn: I det store og hele er også Umlaut bare enda en dråpe i det uendelig store blå, selv om de muligens etterlater seg noen minneverdige ringer på speilflaten. En er fristet til å svare med Konfucius: "Man kan ikke snakke om havet med en frosk som sitter i en brønn".

Vi får begynne ved startstreken, med Mr. Bungle. Etter kultbandets selvutslettelse for noen år tilbake, og med dets medlemmer spredt over alle internasjonale hauger - samtlige opptatt med sine individuelle prosjekter - har altså ett av de forhenværende Bungle-ansatte begynt å rote litt i barndommens glør. Og slik blir det både ild og peisvarme av, - samt en fin anledning til å lene seg tilbake, strekke spastisk på bena og nyte noen nygrillede musikalske marshmallows iført et antrekk fra skrekkabinettets indre gemakker.

Etter sigende var mye av materialet som herved foreligger, opprinnelig intendert for et fremtidig Mr. Bungle-album - hvis da muligheten for en gjenforening skulle dukke opp. Storfuglen McKinnon må nok ha tenkt: Hvorfor ruge i evigheter på et egg som allerede har utviklet flyvekapasitet og selvstendig vilje? Sammen med en flokk av Australias løse sangfugler - under samlebetegnelsen Umlaut - har han klippet og limt, perfektuert og raffinert, pusset og gnikket på sine skisser og utkast. Således har Bär – nærmest tradisjonen tro - skapt et vidtfavnende, eksperimenterende og smått surrealistisk rock/pop-album med den usynlige merkelappen "soundtrack" påklistret. Skjønt, betegnelsen rock og pop blir nødvendigvis relative begreper i denne sammenheng. Selv ynder de å kalle seg et rock & roll-band - uten rock. Tabloid sagt: Denne eggeumlauten er mettende, næringsrik og bortimot kulinarisk suveren. Intet å utsette rent ingrediensmessig på McKinnons hovedrett, men den er kanskje ikke like godt stekt på begge sider – enkelte skjøter kunne vært mer glattet ut. Og, om den i det hele tatt er noe for dem med sarte ganer, skal jeg være forsiktig med å påstå.

Den innledende betegnelsen "altmulig-orkester" kan sende tankene (og de stødige lesere) av gårde som forskremte kråker fra et jorde. Her må man samle seg. Det kan bli vanskeligere enn å fange molekyler med hov. Umlaut har først og fremst en distinkt og klar "bunglesk" stil, både i temperament og i vilter lidenskap; man drar lett kjensel på instrumentering, lyder og komposisjonsmessige vendinger – litt avfarging fra artister som for eksempel Secret Chiefs 3 synes også (Bär har dessuten en fortid der). Men noe blir for opptrevlet, for lappet, fragmentarisk. Det hviler en uforløst ånd over et par av sporene, noe blir nettopp litt skisseaktig, - og man unngår ikke å tenke hvordan disse ville ha utviklet seg "på den gamle måten". Naturligvis en syndig urettferdighet er det å måtte tåle å bli veiet og målt etter tidligere suksesser og innbringende vinnertokt - men, uunngåelig. Iallfall for en anmelder hvis neses ytterste punkt utgjør horisonten i ens verdensanskuelse.
Nuvel.

Men dette blir bare små "skjønnhetsfeil" hele kreasjonen tatt i betraktning. Lydbildet er mettet og spennende, arrangementene er gjennomgående lekne, subtile, friske og assosiasjonsrike, innfallene i klart flertall. Orkestreringen er utsøkt, og sammenblandingen av elektriske og akustiske instrumenter særdeles smakfull. De fleste sporene er instrumentale, men litt vokal for atspredelsens skyld får man da med på kjøpet. Rent sangteknisk er ikke den ellers så begavede McKinnon fullkommen; her blir det blir både flanell og nagler. Men sjarmerende? Jovisst!

Bandet skifter ubesværet og elegant roller mellom loungeorkesterets slumrende taffeljazz med trekkspill, banjo og xylofon, og forvridd Faxed Head-black metal, - men ligger samtidig hele tiden i skjæringspunktet mellom tegne- og skrekkfilmmusikken hvor sporadiske drypp av elektronika røres inn i den store, svarte gryte. Enn videre er de gode melodiene aldri langt unna. For eksempel: The Horrible Things We Say innleder først med en hybrid av barokk- og jazzmusikk, går videre med noe som høres som Björk og Röyksopp (slettes ikke tilfeldig, Umlaut = tøddel – aha!), før gavepapiret brettes av og en tøysete og livlig melodi à la Frank Zappa strømmer fra messingblåsere og et tettkompende band – et slags epileptisk sirkusorkester med aner i progrocken. Og med Buttons presenteres en vifte av elektroniske lyder som skurrer, gurgler, snorker, svelger seg selv og raper selvtilfreds, før den nærmest eksploderer i en herlig insisterende og atmosfærisk mikstur av Himmelriket og Helvete. Bathory møter Aphex Twin i Bachs glemte julesanatorium? Besynderlig. Men bevares så besnærende!

Mike Patton dukker også opp - rappende med heliumstemme og croonende på sedvanlig vis, på låten Atlas Face. Den kan nok føles som ren plankekjøring - låten som aldri kom gjennom nøkkelhullet på Pattons Peeping Tom-prosjekt? Hakkete og pizzicatoaktig i uttrykket, en slags calypso-pop med snedig saksofonsolo og yppende steel drums; spretten og ustabil som en kenguru på trampoline, men desto like søt og yndig. Dain Bramage innledes med en vár fløytemelodi som Art Garfunkel sikkert ville trykket til sitt innsunkne bryst, før et slags høytydelig og overpompøst symfonimetallriff detoneres og legger alt i grus. Men da overtar en melodica- og pianotrudelutt – vakker, men vimsete og skjev på en måte som om partituret skulle ha hatt en bedugget Burt Bacharachs cocktailtilsmussede fingeravtrykk over hele seg.

Umlaut beveger seg fritt mellom flere genre, fra popvalser signert Piero Piccioni til Cantina Band i Star Wars, til Ween og et slags farvesprakende Deerhoof som har ryddet på rommet sitt. De følger ikke den reglementerte "vers-refreng-vers"-strategien hele veien gjennom, men er samtidig et oppkok av gode, av og til svært lyttervennlige og popaktige melodilinjer, som burde skaffe dem tilbedere i flere leire. De mange keyboardene ligger hele tiden støttende i bunn, susende som en vårbekk i mørket, kanskje på samme måte som instrumentet i sin tid gjorde Faith No Mores lydbilde til noe unikt.

Stilen - hvis man kan kalle den det - er myldrende, men helhetlig og samlet, som livet i en maurtue. Den skifter fra det komisk usjarmerende - som en kjøter hengende ut av vinduet med en blå, stygg tunge blafrende i vinden, til det mer stilig tilbakelente - champagnesupende i baksetet med rockestjernebriller bak sotede limousinvinduer. Det spilles naturligvis på kontraster, men det er også befriende å høre hvordan i utganspunktet "umulige" puslespillbrikker passer godt sammen. Det er underfundig, befriende og storslått - følelser uten føleri, og Umlaut viser en slags ellevill begeistring for humorens alvor. Det oppleves kanskje som en karikatur. Og hvem vet, kanskje tegner karikaturen et virkeligere bilde av virkeligheten?

Og hvis man tillater en tåpelig språklig metafor, Umlaut – altså tøddelen – er i dette tilfellet selve prikken over i-en.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere:

Madrugada - Madrugada
Little Axe - Hard Grind