cover

Fitz Gore & The Talismen

Fitz Gore

CD (2009) - Plastic Strip / Jazzaggression / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Instrumental / Eksperimentell / Jazzrock

Spor:
Gisela (Lion Rock)
Musication I
Delilah
Requiem for Julian "Cannonball" Adderly
Song for My Father
Pelatiah
Porcelain

Referanser:
Sonny Rollins
Pharoah Sanders
Sun Ra
John Coltrane

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Obskur sannhet

En tilsynelatende ukjent tenorsaxofonist fra Jamaica gjøres kjent gjennom Plastic Strips lovprisede arbeid.

Fitz Gore – saxofonist fra Jamaica, aktiv i Europa på syttitallet. Lyder dette kjent? Personlig må jeg allerede her risikere olme blikk og vedgå et kunnskapshull. Det betyr likevel ikke at det ikke går an å høre på musikken, som er like interessant som den er obskur. Så hvem er så denne Fitz?

Gore kom til Europa tidlig på femtitallet og oppsøkte forskjellige steder på kontinentet for å finne de riktige medmusikerne. Flere land kan nevnes, men Tyskland var stedet hvor han endte opp med å sentrere sin virksomhet; der møtte han sin kone, Gisela, hvor de startet selskapet Gorbra Records, og det var der han dannet sitt band The Talismen.

Platen vi her snakker om er satt sammen av LPene Soundnitia (1975), Soundmagnificat (1977), Soundmusication (1980) og EPen Soundnova (1978), og blir i 2009 utgitt av Jazzaggression og Plastic Strip Press. Utvalget er gjort av sistnevntes Lars Mørch Finborud, Johan Fredrik Lavik og Gisela Gore.

Som selvlært instrumentalist var Fitz Gore ikke bare en egenartet tonekunster som sporet av fra den jazzteoretiske landevei, han praktiserte også i stor grad en megetsigende musikkfilosofi. Ulrich Kurth, pianist på platen, skriver i sine liner notes at Gore vektla de mer spirituelle sidene fra afrikansk kultur og satte dette høyere enn virtuositet. "The spiritual meanings – to be for real and authenticity – to play a meaning – was more important than to play licks. The word "flow" describes it better" – noe hører man straks platen snurres i gang.

For går vi inn i musikken, bekreftes dette allerede i første spor. Her finner vi definitivt mer flow enn licks med en seig groove i kompet, underdelte trommer og pentatont piano over en vampet bassfigur. Congas som løser opp i det skitne lydbildet, badet i romklang. Dette går alene noen runder, og inn kommer saxofonen. Tonen i instrumentet er fylt av en merkelig blanding av autoritet og lite engasjement på en gang. Ingen bestemt melodi, noen linjer går opp og noen går ned, noen til høyre og noen til venstre. Kompet rusler, det hele føles litt jam-aktig, særlig med den høyst varierende lydkvaliteten. Det låter egentlig ikke helt bra, men du verden hvor sjarmerende det er!

Videre utover fortsetter denne feelgoodgrooven med Musication I og delvis i Delilah, før Requiem for Julian "Cannonball" Adderly kommer som et lite kvarter langt intermezzo. Adderly døde bare et år før dette opptaket ble gjort, og det er tydelig en sentimental Gore som her sender sin hilsen til altsaxofonmesteren. De to siste sporene på platen, Pelatiah og Porcelain, er karaktermessig veldig nedpå og frytkelig oppe, slik platen åpnet, og viser klart hvilket spekter Gore styrte sine Talismen innenfor.

Song for My Father, den eneste låten Gore ikke har skrevet her, kan på sin side sette platen i et nytt perspektiv. At Horace Silvers komposisjon er en velbrukt standardlåt gjør at det kanskje er gjenkjennelsesfaktoren som får meg til å synes synes denne fungerer best på platen, likefullt sier dette noe om at det musikalske fundamentet ikke skal avskrives, at de rammene som blir gitt også må være solide.

Historien kan vise til flere jazzrelaterte musikere som flere år tidligere tilførte musikken (sin) en høyere mening enn kun tørre teoribegreper. Sun Ra, Pharoah Sanders og John Coltrane er umiddelbare eksempler på dette, selv om listen her er lang og grensen over mot psykedeliske former tidvis er vag. Det er med andre ord ikke kruttet som finnes opp på nytt i Gores tilfellet, all den tid han var bevisst sitt ståsted i det musikalske universet.

Som utenforstående har jeg vanskelig for å forholde meg til denne utgivelsen uten å være kildekritisk. Ikke får vi vite noen steder om han fremdeles lever eller ikke, men ut fra ordlyden i de forskjellige presseskrivene er det naturlig å anta det siste, og en tysk nettside opplyser at han døde i 2002. Men også årstallene som oppgis i cover og på nett har ikke samsvar med hverandre. Dessuten får vi forholdsvis liten informasjon om en skikkelse som ikke er lagret i store musikkdatabaser som AllMusic, iTunes, eller Spotify, og det vi får vite fremstår i grunnen som selvsagtheter.

Det kan diskuteres hvor mye en bør dvele ved hver enkelt plate som gis ut i dag. I dette tilfellet har jeg gjort et forsøk på akkurat det, å gå i dybden og forsøke å se hvem Fitz Gore var og hva det kan frembringe å presentere ham ved en egen utgivelse. Dette gjør jeg ikke bare av nysgjerrighet, men også delvis fordi jeg har tiltro til Plastic Strip som et selskap man bør lytte til, som med sin agenda puster liv i vanskelig tilgjengelig musikk.

I så måte er dette en interessant plate. Dessverre faller den mellom flere stoler i både presentasjonsform, lydkvalitet og aktualitet – i tillegg til det kunstneriske nivået.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster

(Between Clouds / Washington Inc.)

Fredfulle bønner fra Danmark: Kloster innbyr til 40 minutter med sjelefred og åndelig styrke. Og ikke minst vakker musikk.

Flere:

Jamey Johnson - That Lonesome Song
Kvelertak - Kvelertak