cover

Sound of Silver

LCD Soundsystem

CD (2007) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Synth / Funk / Dance / Post-punk

Spor:
Get Innocuous!
Time to Get Away
North American Scum
Someone Great
All My Friends
Us v Them
Watch the Tapes
Sound of Silver
New York, I Love You But You're Bringing Me Down

Referanser:
ESG
Talking Heads
The Knife
The Sex Pistols
Daft Punk
Blondie

Vis flere data

Se også:
LCD Soundsystem - LCD Soundsystem (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


De gamle er eldst

James Murphy, LCD Soundsystem og kappløpet mot tiden.

2005 stod så absolutt i LCD Soundsystems tegn. Debutplata ble hyllet av et nærmest samlet pressekorps, som tilsynelatende slåss om å genierklære plata, og ikke minst mannen bak, James Murphy. Murphy hadde til da vært mest kjent som den en del av produksjonsteamet og plateselskapet DFA Records, men det var først med dette soloprosjektet at han virkelig havnet i medias søkelys. Hypen rundt LCD Soundsystem var til tider så massiv at det var med en viss bekymring jeg tok med plata hjem til CD-spilleren. Var det virkelig mulig å leve opp til en slik forhåndsomtale? Svaret var heldigvis et absolutt, ubetinget ja! LCD Soundsystems debut står for meg som en av de aller beste platene i 2005, med førstelåten, den intenst catchy Daft Punk is Playing at My House, som kanskje er det beste åpningssporet på en plate noensinne. Jeg har med andre ord mer enn gode minner fra Murphys tidligere bedrifter, og hadde med det til dels store forventinger til oppfølgeren.

Som på debuten befinner vi oss her hovedsakelig i dance-punkland. Akkurat dette er kanskje ikke så veldig overraskende, i og med at DFAs kontorer i New York på mange måter kan sees som hovedsetet for sjangeren. DFA har tidligere vært produsenter for kjente navn Le Tigre, N.E.R.D., Gorillaz, og the Chemical Brothers, og kan skilte med artister som The Juan Maclean, Black Dice og Hot Chip i stallen. Som tidligere kan vi også høre de musikalske fingeravtrykkene til andre New York-band som Talking Heads og Blondie, da kanskje spesielt på perkusjonssiden. Murphy har også tatt med seg kubjella og utstrakt bruk av håndklapp fra forgjengeren, han synger og spiller fortsatt de fleste instrumentene selv. Allikevel, alt er ikke ved det gode, gamle. Murphy har nemlig blitt voksen siden sist, noe han ikke virker helt fornøyd med.

Denne stadige økningen i alder var en kilde til bekymring allerede i 2002, på LCD Soundsystems første singel, Losing My Edge. (I'm losing my edge/To all the kids in Tokyo and Berlin/I'm losing my edge to the art-school Brooklynites/ in little jackets and borrowed nostalgia for the unremembered eighties.) Bekymringen har ikke avtatt på Sound of Silver, kanskje snarere tvert i mot. Allikevel får man inntrykk av at Murphy her har innsett det uunngåelige: Han blir eldre. 30-årskrisa er passert, og han nærmer seg 40. Hva nå? Sound of Silver gir oss få svar, men stiller i stedet for en rekke nye spørsmål.

På fantastiske All My Friends sees aldringsprosessen i lys av en natt, kanskje den aller siste, med vennegjengen. Festen er snart over, det er på tide å bli voksen, så han må se å gjøre det meste ut av det mens han ennå kan. På denne låta finner vi også noe så uvanlig som en auditiv illusjon. Låta starter med et kort lite pianoriff, som, i alle fall i mine ører, mest av alt låter som et tog i full fart. Dette pianoriffet repeteres så igjen og igjen gjennom hele låten. Denne stadige gjentagelsen, og assosiasjonene til, som sagt, et tog i fart, får det til å virke som om låten stadig øker og øker i tempo. Det er fristende å tolke dette som et bilde på årene som renner fra oss i et stadig raskere tempo, og videre lese dette som en parallell til Murphys tekst. Vi blir alle eldre, og det er lite vi kan gjøre for å stoppe det.

På platas tittelspor dukker denne tematikken opp igjen. Hva hvis vi kunne skru tiden tilbake, og bli tenåringer igjen? Ville vi ha gjort det? For Murphys del er svaret et klart nei. Han husker "the feelings of a real live emotional teenager," og foretrekker tilsynelatende sin nåværende tilstand, til tross for at lysene på bursdagskaka blir stadig flere. Musikalsk sett er dette et av platas mest spennende spor. Vi finner her så godt som alle tenkelige perkusjonsinstrumenter representert, fra synth-trommer til kalimba. Sammen skaper disse en veritabel kakofoni av lyd som, paradoksalt nok, aldri høres overlesset ut. Murphy klarer her kunststykket å få et lag-på-lag lydbilde til å høres tilsynelatende enkelt ut. Enkelt er også låtas vokalspor, med bare fire tekstlinjer som synges om og om igjen. Selve melodilinjen spenner her over bare tre toner, og satt sammen med Murphys stakkato frasering gir dette vokalen en meget rytmisk kvalitet, og den fungerer med dette som enda et perkusjonsinstrument.

Murphy har ikke bare rukket å bli voksen siden sist, men han har også skiftet innstilling til tekstforfatting. Han har i tidligere intervju uttalt at alle hans tekster er et resultat av fri improvisasjon på innspillingsdagen. Dette er en praksis han ser ut til å ha gått bort fra på Sound of Silver, og resultatet har blitt et langt sterkere album, tekstmessig sett. Et av de kanskje beste eksemplene på dette er tørrvittige North American Scum, en småironisk hyllest til hjemlandet. Platas store høydepunkt kommer for meg her i form av tre små tekstlinjer, der Murphy lakonisk bemerker at: we are North American/ And for those of you who still think we're from England / we're like...... 'No.'

Så hva blir da konklusjonen? Fortjener Murphy fortsatt den hypen og presseomtalen han blir gjort til gjenstand for? For meg er svaret det samme som før; et absolutt, ubetinget ja! LCD Soundsystem har igjen levert et helstøpt album, breddfullt av skitten, funky dance-punk, og jeg gjetter på at dette er en plate vi kommer til å høre mye til på norske dansegulv utover våren. James Murphys redsel for å ha mista grepet ser så langt ut til å være totalt ubegrunnet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


OutKast - Speakerboxxx/The Love Below

(Arista / BMG)

Gutta fra sørstatssumpen er tilbake med sin overjordiske blanding av southern rap og sexy funk.

Flere:

Pat Jordache - Future Songs
Shining - Blackjazz