cover

The Deep End

Madrugada

CD (2005) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Bluesrock

Spor:
The Kids Are On High Street
On Your Side
Hold On To You
Stories From the Streets
Running Out of Time
The Lost Gospel
Elektro Vakuum
Subterranean Sunlight
Hard to Come Back
Ramona
Slow Builder
Sail Away

Referanser:
R.E.M.
U2
Iggy Pop

Vis flere data

Se også:
The Nightly Disease - Madrugada (2001)
Grit - Madrugada (2002)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)
Madrugada - Madrugada (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Polert og velduftende

Denne skiva er en nødvendighet for deg som, bevisst eller ubevisst, mener at rock skal høres ut som Nick Cave.

"The deep end" er en nødvendighet.

En nødvendighet for deg som, bevisst eller ubevisst, mener at rock skal høres ut som Nick Cave. At det er mest praktisk at de fleste platene dine høres jevnt over like ut, slik at stemningen ikke går på trynet når du setter på en tilfeldig skive.

Den kan ikke gå på trynet med "The deep end" i hylla.

"The kids are on high street" er for eksempel den beste låten Michael Stipe ikke har spilt inn på noen år. "The lost gospel" kunne like gjerne vært med på U2s udetonerte atombombe. Og "Running out of time" fusjonerer de to Nick Cave-låtene "Stagger Lee" og "Get ready for love". Dessuten dukker en parafrasering på Calexico opp i mariachi-låta "Stories from the streets".  Sivert Høyem har selvsagt lært noen diskotriks av den nye Briskeby-kjæresten sin, og konkluderer med tekstlinjer som kunne vært fra "Me and Bobby McGee". Av alle ting.

Og bandet? Bandet spiller så lekkert at ørevoksen smelter. Tidligere Black Crowes-produsent George Drakoulias har gnukket bort rockeskitten og smurt på med godlyd. Alt er så feilfritt, polert og velduftende og finberegnet at man bare kan gi seg ende over.

Men det gir meg ingenting.

Jeg vet at dette er argumenter fra kambrosilur, men låtmaterialet framstår fremdeles som noe en enda mer innsnevret åndsverkslov ville hatt vanskelig for å la passere. Selvsagt er den beste kunsten stjålet; Turboneger har knigget riff fra Ramones og MC5 og selveste Beethoven rappet kontrapunkt fra Haydn og Mozart. Før de skapte sitt eget utrykk.

Helt siden "Industrial silence", som blant annet hadde en Chris Isaak-låt, en Springsteen-låt, en Radiohead-låt og også den gang en REM-låt, har jeg prøvd å finne det unike med Madrugada, særpreget som gjør dem til noe annet enn bare et norsk band som prøver beinhardt å høres ut som de absolutt ikke er det. Jeg har lett etter et eget uttrykk. Jeg finner det fremdeles ikke.

For min del blir Madrugada enda et rockeband som bare driver med underholdning. En dønn ærlig sak som leder meg til tre svevende konklusjoner.

1. Plutselig skjønner jeg hvorfor Pussycats fikk et helt program for seg selv i NRKs rockehistorie.

2. Dersom du tilfeldigvis har Nick Caves "Abattoir blues / The lyre of Orpheus " fra i fjor, så har du allerede en mye bedre innspilling av "The deep end".

3. Årets beste norske rockeplate kommer fra Serena Maneesh.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 5/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Fishscale

(Def Jam)

Vår mann setter et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
The Mormones - Guide To Good And Evil