cover

Grime

Iniquity

CD (2002) - Mighty Music / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Death metal / Grindcore

Spor:
Tides of Vengance
The Bullets Breath
Border Into Shadow
Bloodletting
Spawn of the Abyss
Thawed For Breeding
Stygian
The Last Incantation
Poets of the Trench
Part II

Referanser:
Cannibal Corpse
Broken Hope
Morbid Angel
Konkhra

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Den Grime Ælling

Grom og solid death-metal av internasjonalt format. Samt en liten leksjon om Livet, Døden og Viljen.

Hvis du har sett på TV de siste årene har du sikkert fått med deg reklamen som sier at Danmark er "et lille land". Det er bare riktig hvis vi tenker i geografisk utstrekning. Når det gjelder tung og sint metal er saken en helt annen. Noe av det sinteste jeg har kommet over er de fire medlemmene som utgjør Iniquity.

La meg først komme med en bekjennelse: Jeg hadde høye forventninger til denne skiva. Etter å ha hørt mye av det Iniquity har produsert før, er det for en med min musikalske legning vanskelig ikke ha forventinger til et band som Iniquity. Et band som har levert brutal in-your-face über-growl death-metal i tidligere utgivelser. Når jeg hører denne skiva blir jeg av en eller annen grunn filosofisk. Jeg tillater meg derfor en liten ekskurs, til glede eller frustrasjon for deg som leser. Personlig mener jeg det er min plikt å bidra, i den Grundtvigianske folkeopplysningens ånd, til økt kunnskap blant almuen. Du er herved advart: Denne anmeldelsen inneholder fremmedord. Din trøst er at det ikke blir på rim - og at det er oppdragende ment.

Musikk handler om følelser og identitet. Dette gjelder avhengig av hvilken merkelapp du setter på musikken. Fremdeles i den Grundtvigianske ånd vil jeg på eksemplarisk vis anskueliggjøre dette poenget med følgende: Hva tenker/føler du når faren din setter på Moody Blues og prøver på overbevise deg om at Elvis var og er Kongen? Her er det selvsagt flere alternative svar. For enkelhets skyld tar vi to:

1. Du ser dumt på faren din og erklærer ham umiddelbart som et fossil med musikksmak som en overvintret Grandiosa.
2. Du ser ondskapsfullt på faren din og sier med yndig stemme "Pappa, Elvis er DØD" (vær forøvrig forsiktig med denne varianten).

Eller hva tenker/føler du når moren din blir glassaktig i blikket over Barry Gibb fra Bee Gees? Hvor ironisk tror du Sputnik er når HAN synger "skilles Johanne"? Du skjønner poenget?

Slik også med death-metal. Her handler det også om å formidle følelser og identitet. Death-metal er etter min mening et forsøk på å formidle et frustrert sinne, som mangler aksepterte kanaler for utfoldelse. Death-metal formidler den nihilistiske brutalitet som preger det postmoderne samfunn inn i en auditiv kunstform. Death-metal er et anti-estetisk prosjekt, som snur på hodet det vakre, snille, trygge og borgerlige ved våre vante forestillinger. Merk deg at anti-estetisk ikke er det samme som uestetisk. Husk at dårlig smak også er en smak. Det er bare det at DU ikke liker den. Death-metal står for en protest mot den gjeldende estetikk. Den forsøker å bryte med det falske og fremmedgjørende skinn av sosial ingeniørkunst og indoktrinering basert på naive og statsstyrte harmoni-idealer gjennom å løfte frem den menneskelige fascinasjonen for det heslige, det vonde, det morbide, det avskyelige og groteske i alle dens usmakelige detaljer. Den protesterer mot det moderne, det tekno-futuristiske, og den fatalistiske aksepten av mekanisk selvforsterkende solipsisme, som følger av vår stadig mer omfattende økonomiske eksistens. Death-metal bærer i seg og bejaer Livet i dets opprinnelige form og Viljens frie valg, men kanskje spesielt i denne post-apokalyptiske tid; viljen til død, ødeleggelse, fornekting og selvdestruksjon. Den holder vår dobbeltmoral, vår dårlige samvittighet, våre fortids synder opp i ansiktet på oss, som for å understreke at Livet er veien til Døden. Den fyller våre ører med primalskrik som minner oss ubønnhørlig på at mennesket er et dyr. Mindre hårete enn de fleste andre dyrearter, det er sant, men likefullt et dyr. Here endeth the lesson.

Puh, da er det unnagjort. Jeg håper du fremdeles henger med. I så tilfelle la oss uten videre opphold se på Iniquitys rykende ferske utgivelse Grime.

Iniquity er ikke ukjent for feinschmeckere innen genren. De er et av de eldste danske band i sin genre. Røttene går helt tilbake til forhistorisk tid, det vil si 1989. Fra 1989 og fram til årets utgivelse har Iniquity vært gjennom turbulente og mange utskiftninger av medlemmer, men har vist at de har livets rett ved stadig å komme tilbake med sterke skiver. Bandet balanserer mellom brutal og seig grind og innslag av tungsindige doom-orienterte stemninger, alt dette servert med teknisk briljans av internasjonalt format. Det har gitt dem anerkjennelse som et av de beste band i sin genre. Punktum. Selv blant USAs mange eminente band har guttene samlet seg en stor fanbase. Ikke umulig at du vil skjønne hvorfor hvis du lytter til låtene på denne skiva.

Det er spesielt to låter som fortjener å blir nevnt med rød løper og flosshatt, fordi de på en forbilledlig måte viser hva disse guttene er i stand til å levere. Spor 2 Bullet's Breath er et rett fram vidunder av riff, energi og en vokal som sannsynligvis selveste Beelsebub misunner dem. Dette sporet har et driv og en energi som garantert gjør noe med hjertefrekvensen din. Låta åpner med et drivende riff, og akkurat når du har begynner å vende deg til luftmotstanden styrtes du ned i et vanvittig grind-riff som er like tungt som en jævlig tung ting med blylodd. Her finnes ingen hvile.

Det andre sporet som bør fremheves er Spawn of the Abscess. Der Bullet's Breath gir deg en rett fram trøkk i trynet, er Spawn mer kompleks og variert. Her kan du meske deg med flere temaskifter og flere riff. Denne låta fortjener ekstra omtale fordi den illustrerer kjernepunktene i min beskrivelse av Death-metal. Her får du blandingen av utrolige riff, umåtelig tungsinn og teknisk briljans. Alt i ett! Det er nesten som en liten reise. Først er det et vanvittig stress å komme seg av gårde (riffene). Når du først sitter på toget går ikke tiden i det hele tatt (grind-riff). Slik også med Spawn of the Abscess, først går det jævlig fort, så går det sakte. Det er kombinasjonen og stemningen som skaper den gode låta. Jeg anbefaler flere gjennomkjøringer slik at du får meg deg alt. Husk, den som leter skal finne! Ikke bestandig det man leter etter, men gjennom selve letingen har du fått en opplevelse.

Siste sporet på skiva er også verdig en ekstra bemerkning. En tvers gjennom grotesk historie. Passende betegnet Poets of the Trench. Det svever et Remarquesk "Intet nytt fra Vestfronten" kombinert med Oliver Stones Platoon over denne låta. Et tungt og dystopisk epos om en av Menneskets tidløse svøpe: Krig. Genre-rent og nydelig utført. Ikke nok med det, Iniquity byr også på en liten kuriositet i form av Stygian. En melankolsk liten snutt som i all sin akustiske enkelhet gir et sårt tiltrengt pusterom.

Hele Skandinavia har en overflod av begavede menn og kvinner som leverer metal. Jeg velger ordet overflod, fordi bruken av ordet gudbenådet virker helt feil her. Kanskje ordet djevelbenådet passer bedre? Altså, Skandinavia har, som sagt, en overflod av begavede menn og kvinner som leverer hard, tung og sint metal. Uansett farge, lukt eller smak. En kongens del av denne begavelsen er tilfalt guttene i Iniquity, som gjennom flere skiver har raffinert og forbedret et allerede godt utgangspunkt. Dette er riktignok etter min oppfatning ikke deres beste utgivelse, (hint: The Hidden Lore) men det du får på denne skiva er grom og solid Death-metal av internasjonalt format. Du kommer til å høre mer fra dette bandet!

Som en ekstra bonus for min tekstuelle eksess tidligere i teksten, kan jeg opplyse dere om en nett-addresse som inneholder en morsom liten animasjonssnutt som setter deler av Bullet's Breath i et nytt lys. Gå til www.dr.dk/skum og prøv deg på growl-karaoke. Ikke si disse guttene ikke har selvironi!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Katatonia - Viva Emptiness