cover

Rebirth

Angra

CD (2001) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal

Spor:
In Excelsis
Nova Era
Millennium Sun
Acid Rain
Heroes of Sand
Unholy Wars
-Part I - Imperial Crown
-Part II - Forgiven Return
Rebirth
Judgement Days
Running Alone
Visions Prelude

Referanser:
Yngwie Malmsteen
Iced Earth
Marillion
Iron Maiden

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Symfonisk gripebrettkonsert

Joda, en ny verden er faktisk mulig - i hvert fall ifølge Angra.

Vel. Det er relativt lenge siden jeg var innom denne genren. Mine tidligere ekskurser inn i den fantasy-symfoniske metallen, hvor det etter min mening er viktigere med teknikk enn innlevelse og komposisjon, endte en aning brutalt med Malmsteen sånn ca. på midten av 80-tallet. Det var derfor med en viss spenning jeg puttet CDen i spilleren og med svett finger trykket Play.

Rebirth er et symbolsterkt album, hvor is, engler, hav og himmel er sentrale visuelle elementer. I tillegg kommer låt-titler som Nova Era, Millennium Sun, Heroes of Sand, Judgement Day, Visions Prelude, og til slutt Rebirth, som talende nok er valgt som tittelspor. Det er etter min mening liten tvil om skivas tema. Her er vi inne i poesiens krybbe, og emnet er intet mindre enn menneskehetens undergang og gjenfødelse. Noe melodramatisk, kanskje - men er det ikke dette som er heavy? Og dette ER i god tradisjon fra heavyens "barndom" der band som Iron Maiden står sentralt. Bruce Dickinsons bibeltema-mani (Number of the Beast) er velkjent for de fleste av genrens connaisseurs. Forøvrig er det få feinschmeckere jeg kjenner til som forbinder Rob Halfords (Judas Priest) vokal med tøffere-enn-toget-imaget. Opps - en liten digresjon der. Nok om det!

Denne skiva forteller en historie. En historie om Håp - intet mindre! Hver enkelt låt bidrar med sin lille variasjon over skivas tema. Åpningssporet er en stemningsskapende synth-manøver, som legger lista. Høyt. Basert på noe så objektivt og uangripelig sant som personlig erfaring påstår jeg følgende: Det er INGEN som lager stemning og melankolia som heavyband med sine akustiske ballader, sin koring og stemingsskapende bakgrunns-synthing. Hør spesielt åpningen på spor 4 Acid Rain med tanke på koring. I Angras tilfelle vil jeg spesielt fremheve tittelsporet som en delikatesse. Her finnes en utsøkt komposisjon av noen av musikk- melankoliens elementer: Akustisk gitar, bakgrunns-synth, og koring. Det hele toppes selvsagt av med en gitarsolo som kryper under huden. Den blir ikke der så lenge, men det er helt greit. Førsteklasses!

Teknisk er skiva mer enn solid. La meg tegne et bilde: Lytter man godt etter vil kan kanskje, langt i det fjerne, ane Yngwie Malmsteens syv-strenger. Det gjenstår selvsagt å verifisere, men jeg er ganske sikker på at begge gitaristene i Angra har et bilde av Steve Vai om ikke på nattbordet så iallfall på en prominent plass i stua. Her er det nok skalaer til å fylle - nettopp en hel skive. Jeg anbefaler spesielt Nova Era for de skalainteresserte. Her er alt fra tohåndstapping til vanvittige "sweeps" i skjønn forening med tunge palm-mutes. Ingen tvil om at disse gutta har øvd og øvd lenge. En nytelse for det tekniske øret. Etter min mening har Angra en balanse mellom hurtighet på den ene side og eleganse på den andre. Det er som kjent ikke alle band som mestrer kombinasjonen av å spille fort, og også å spille elegant. Uten å uttale meg med min sedvanlig skråsikre holdning, er vel dette prøvesteinen for klinten og hveten?

Angra gjør noe merkelig i denne verdinøytrale og kyniske tidsepoke noen av oss kaller det postmoderne. De leverer en skive som dypest sett har et budskap. Et budskap om håp. Ja, håp. Hvis jeg kan tillate meg å ta den et lite skritt til vil jeg legge til at håpet kanskje har en politiske slagside. Ta i betraktning at Angra kommer fra Brasil aner jeg en smule av et politisk statement, ikke ulikt Sepulturas protestskiver.

Men nok snakk (les: tekst): Kjøp skiva og sjekk om det jeg skriver stemmer. Jeg utfordrer deg!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006

(Luaka Bop / V2)

Viva Mutantes! Fantastisk gjenforeningskonsert, festet til tape og film.

Flere:

Archie Bronson Outfit - Coconut
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground