cover

Misery Is a Butterfly

Blonde Redhead

CD (2004) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Post-punk / Drømmepop

Spor:
Elephant Woman
Messenger
Melody
Doll Is Mine
Misery Is a Butterfly
Falling Man
Anticipation
Maddening Cloud
Magic Mountain
Pink Love
Equus

Referanser:
Cocteau Twins
This Mortal Coil
The Cure
Fugazi
Sonic Youth

Vis flere data

Se også:
Melody of Certain Damaged Lemons - Blonde Redhead (2000)
Penny Sparkle - Blonde Redhead (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sommerfugler i magen

Indie-alvene i Blonde Redhead er tilbake med et kaleidoskopisk drømmepop-album verdig deres opptak i den ærverdige 4AD-stallen.

Det London-baserte plateselskapet 4AD er i besittelse av en smått legendarisk back-katalog som nok burde vært påkrevd pensum for fans av indierock i alle aldre. Men selskapets gullalder er for lengst over, og 4AD-logoen er ikke nødvendigvis et garantert kvalitetstempel for god musikk. En revitalisering er imidlertid på gang, og med et par mer eller mindre inspirerte signeringer, slik som The Mountain Goats, TV On The Radio og den eksperimentelle post-punk-trioen Blonde Redhead, ser det endelig ut som om gode gamle 4AD kan være på vei inn i en ny groove.

Misery Is A Butterfly føles tidvis som en forfriskendes nostalgiflørt med den delikate og frodiggrønne drømmepopen til The Cocteau Twins. Et band som på slutten av 80-tallet var selve gallionsfiguren til 4AD og en av hoved-inninspirasjonskildene til en generasjonen sko-glanende britiske puslinger med uskarpe platecover og hår i øynene. Men det er viktig å påpeke at albumet ble spilt inn en god stund før 4AD plukket det opp, så mulige sammenligninger med den klassiske 4AD-sounden er mer en ettertanke enn fakta. Allikevel virker det som om Blonde Redhead har funnet det perfekte hjemmet til sin betagende skumringsmusikk.

Som et produkt av den eksperimentelle rockescenen som har oppstått rundt kunstskolemiljøet i New York, er det gjerne ikke så rart at debuten fra 1993 høstet sammenligner med Sonic Youth. Men på tross av miljøet bandet tilhører, er ingen av medlemmene amerikanskfødte, de identiske tvillingbrødrene Amadeo og Simone Pace er fra Montreal, men opprinnelig født i Italia, mens Kazu Makino hyller fra Tokyo. I 1998 slo de seg sammen med produsent Guy Picciotto, som nok har vært en stor innflytelse på bandets videre utvikling. Picciotto er nok mest kjent for sin rolle som gitarist og co-vokalist i Fugazi, og det er nok mange - meg inkludert - som først ble interessert i Blonde Redhead på grunn av hans involvering. Bandets femte album, Melody Of Certain Damaged Lemons (2000), var en minisuksess som sementerte fundamentet for en lojal fanskare, og som nok også har fått et lite fotfeste her i Norge. Men trioen ble dessverre tvunget til å ta en lengre pause i 2002, ettersom Kazu Makino ble utsatt for en særdeles brutal rideulykke, der halve siden av ansiktet og kjeven ble knust under hestens hover. Flere runder med komplisert rekonstruktiv kirurgi måtte til før hun i det hele tatt var fysisk i stand til å synge igjen.

Med sitt sjette og kanskje beste album, distanserer Blonde Redhead seg endelig fra den trøtte Sonic Youth-sammenligningen som har forfulgt dem siden debuten. Bandets to hovedinnflytelser, kunstskole-støyrock fra New York og Dischord-inspirert post-punk fra Washington DC, komplementeres ypperlig av Guy Picciotto, som har hjulpet bandet med å konstruere et psykedelisk lappeteppe av kammermusikk, organisk electronica, vokalharmonier, rustne spilledåser, Brian Eno-lignende lydlandskaper, fløyter, romantiske renessanse-ballader og skimrende, utenomjordiske keyboards. Denne orkestrale indie-popen er så overstrømmende detaljert at den nærmest kan beskrives som barokk i stil, noe som gjenspeiles i den delikate og overdådige designen på platas omslaghefte.

Den hypnotiske åpneren Elephant Woman, som bryter fire års stillhet fra Blonde Redheads side, er Makinos triumferende oppgjør med personlig tragedie, vansiring og tapt selvbilde. Hennes sårbare, men distanserte vokal - som tidvis avslører en sjarmerende japansk aksent - er vakrere enn noensinne, og gir assosiasjoner til ærverdige sangfugler som Björk og isdronningen Elizabeth Fraser fra tidligere nevnte Cocteau Twins. Makinos ærlige og skadefromme fremføring gir troverdighet til melodramatiske linjer som: "lay me down on the ground, softly, softly, don't remove my head, hurts to much", med gåsehud-fremkallende resultater i stedet for krampetrekninger. Sangen bankes i boks av Picciottos briljante produksjon: Luftige Eleanor Rigby-aktige strykere, barokkinspirert harpeklimpring og lag på lag med svevende keyboards gir låten en magnetisk dragkraft, som gjør at den ikke akkurat trenger å trygle om å få bli spilt om igjen. Låttittelen refererer til David Lynch-filmen Elephant Man, hvor den vanskapte John Merrick lider av en ukurerbar sørgmodighet, som bare kan dempes midlertidig med en papirskjør illusjon av normalitet.

Den rikelig konstruerte teksturen til åpneren er blåkopien til den magiske formelen som gjør plata så fortryllende. Gitarene til Kazu Makino og Amadeo Pace guider lytteren forsiktig gjennom platas frodig orkestrerte lydlandskaper og minner tidvis om en mykere versjon av End Hits-æra Fugazi, slik som de tvinner seg om hverandre, lik amorøse elektriske ål. Trommis Simone Pace er også mer tilbakeholden; Misery Is A Butterfly er nemlig ikke like avhengig av det umiddelbare rytmiske drivet til forgjengeren. Den legger i stedet sin lit på disse drømmende lydcollagene, med mer eller mindre suksess. Den instrumentale broen til Anticipation har hjemsøkt meg natt og dag i snart to uker, men et par spor, spesielt på platas mellomparti, plettes uheldigvis med ufokuserte og hengemyrlignende partier som hemmer skivas emosjonelle slagkraft. Vokalen til Amadeo Pace, som dukker opp på et par spor, er et annet sandkorn i maskineriet, mannen er begavet (forbannet?) med en rar falsett, som er forstyrrende nok til å trekke deg rett ut av platas nydelig gjennomførte stemning.

Platas svanesang Equus - som betyr "hest" på latin - fortsetter tematisk der åpneren ga slipp, med nye referanser til Makinos ulykke, samt Peter Shaffer-skuespillet med samme navn, hvor en mentalt forstyrret gutt stikker ut øynene på seks hester (senere filmatisert av filmlegenden Sidney Lumet i 1977). Låten er et sparsommelig tilbakesteg til den gotiske synth-popen som dominerte Melody Of Certain Damaged Lemons, komplett med en vanntett pop-struktur, bestående av dansbare beats og en pumpende vokal hook.

Blonde Redhead har alltid hatt en karakteristisk aura av småpretensiøs kunstskole-snobberi og distansert, androgyn likegyldighet, noe som har resultert i vakker men allikevel litt følelseskald musikk. Dette er ikke tilfellet på Misery Is A Butterfly, som mediterer hjertevarmt på diverse menneskelige svakheter, lengsler og pinsler med en skadefrom sårbarhet. Litt av bandets unike mystikk har nok gått tapt, men utbyttet er enda mer givende. En perfekt plate for sene kvelder hvor man døser hjelpeløst mellom virkelighet og drømmeland.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo