cover

This is the Life

Amy MacDonald

CD (2007) - Mercury / Vertigo / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Pop

Stiler:
Powerpop / Countrypop / Folkpop / Singer/songwriter

Spor:
Mr. Rock & Roll
This Is Life
Poison Prince
Youth of Today
Run
Let's Start a Band
Barrowland Ballroom
L.A.
A Wish for Something More
Footballer's Wife

Referanser:
Tanita Tikaram
Toni Childs
Dido
KT Tunstall
Paolo Nutini
Roy Orbison

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Feil krydderblanding på en bra debut

Skotsk debutant på popkarusellen med noe på hjertet, men plata er skjemmet av for glatt produksjon.

Det som så ut til å bli en ganske så vanlig fredagskveld i september med et halvt øye på en viss kanals nå noe kjedsommelige gjentagelser, fikk meg litt ut slumringen da programlederen annonserte at vi skulle få besøk et nytt stjerneskudd fra de britiske øyer som ut fra det store intet plutselig befant seg som nr. 2 på hitlistene. Den nå knapt 20 år gamle Amy MacDonald fra Glasgow: Ja ja, enda en av de utallige singer/songwriterne som låter så altfor pent men samtidig så altfor kjedelig og traurig. Men jeg kom raskt opp i sittende leie og volumkontrollen ble gradvis skrudd opp. Amy MacDonald og bandet leverte en fandenivoldsk fremføring av sin første singel Poison Prince som ble sluppet 7. mai, som første smakebit på albumet som kom drøye 2 måneder senere.

Med et samspilt band i ryggen hadde MacDonald både nærhet til seg selv og utstrålte en sjelden grad av trygghet. Sangen hadde nerve og fenget med sin ujålete "beat". Et velrettet skudd som traff et eller annet sted i det sentrale nervesystem.

Desto mer brutalt ble møte med platen som har brakt denne jenta rett inn i den verden hun forsøker å beskrive i noen av sangene: New York den ene dagen - Paris den andre, kjedelige hoteller og "freske" journalister som gjør sitt beste for å definere hvem du skal være. For å være litt ukorrekt; konklusjonen først: Denne platen er delvis blitt ødelagt av fiks produksjon ved å lesse på med strykere, tangenter og elektroniske innslag der det måtte kanskje passe litt og der det ikke passer i det hele tatt. Da hjelper det ikke at "legenden" Bob Clearmountain har stått for miksingen på sju av sporene.

Helhetsinntrykket på This is the Life er glatt produksjon, lytefri i all sin perfeksjonisme, tilpasset mainstream radiospilling og, ja hitlistene. Et typisk eksempel på dette er Youth of Today. Da teksten i tillegg er litt i overkant ungdommelig moralistisk og naiv, blir sluttresultatet powerpop på sitt verste og mest traurige. L.A. er nesten like ille – og den tredje (!) singelen fra plata er den eneste sangen MacDonald ikke har skrevet alene. Noe av det samme kan sies om Run, men denne vinner masse på det som virkelig er MacDonalds sterkeste side: En dyp, varm og kraftfull vokal som bærer langt av sted. Nesten en kvinnelig utgave av Roy Orbison i refrenget, (ja, jeg sa nesten). Så hvorfor igjen ødelegge sangen med dette utrolige kjedelige gitarkompet og strykere som bare gnikker i vei og noe pianoklunk uten annen funksjon enn å fylle ut tomrommet som man av en eller annen grunn virker livredd for? Her er for øvrig teksten av det bedre slaget og som kan nå frem til mange utover hennes egen aldersgruppe.

Let's Start a Band er også verdt noen ord. Et bysbarn av MacDonald sang i 1964 på en demo like før han ble allemannseie: I'm gonna be a cool humdinger, the one and only pop folk singer, hit parade here I come (Donovan). Amy synger: Give me a guitar and I'll be your troubadour, your strolling minstrel, Give me a stage and I'll be your rock and roll queen. En ganske fin folklåt egentlig om drømmer som kan bli virkelighet - men hvorfor disse "meksikanske" trompetene og et innslag med operasang av Wilkinsons kone Sarah Erasmus. Fint nok i seg selv men her: Feil krydderblanding.

Imidlertid rett skal være rett: På balladen Footballer's Wife synes jeg strykerne kan forsvare sin plass. En pen liten sang om tomheten som lurer bak fasaden til de som var/er berømte stjerner. Og hun gjentar for sikkerhets skyld en linje fra denne sangen på coverinnleggets nest siste side: There's so much more to see, I don't believe this is how the world should be. MacDonald ønsker nok noe mer - enda mye hun kun drømte om for knappe året siden har gått i oppfyllelse: Spilt sammen med Travis og andre "helter". Til jul blir også en av de største til virkelighet: Hun spiller på Glasgows legendariske spillested Barrowland ved juletider. Barrowland Ballroom stiller i klasse med "hitene" Mr.Rock'n Roll og Poison Prince og med sitt driv og umiddelbarhet er den låten hvor produksjon/arrangement virkelig sitter. Litt honky-tonk piano og full blåserrekke gjør at vi blir hensatt til stemning med dans, god drikke og full fest på lokalet. Amy MacDonald viser at hun også har stemme som også behersker en luftigere og lys vokal. Flott låt med fine detaljer. Det eneste problemet med disse up-tempo, beat-låtene er at de er litt vanskelig å skille fra hverandre selv etter flere gjennomhøringer.

Men særpreg har så absolutt et av de andre høydepunktene, tittelsangen This is the Life, med country-feeling og latin/spansk inspirert gitarplukking som får tankene hen til kaktus i solnedgang eller varme kvelder på en terrasse i Syden - selv om hun synger om ensomhet/tomhet etter en ute–på-byen-fest i kalde, vindfylte Glasgow.

Amy MacDonald startet sin karriere i ganske så ung alder ved å sitte på rommet med en 8-spors båndopptager og spille sine sanger i akustisk folktradisjon, sterkt inspirert av Travis og Libertines. Hun fikk opptre lokalt i Glasgow og studier ble etter hvert lagt til side, oppmuntret som hun ble av positiv respons. Ved en tilfeldighet sendte hun en demo til Pete Wilkinson og hans kone, som etterlyste "artister" i en annonse i NME. Det eneste jeg har funnet ut om denne duoen er at de bidro til å lage sangen Street Life (2006) på Paolo Nutinis suksessalbum med samme tittel (Nutini er skotte så god som Amy). For å gjøre en kort historie enda kortere. Etter at Wilkinson og MacDonald hadde arbeidet sammen på låtene fikk de altså napp på Universal/Vertigo.

Tross mine innvendinger angående produksjon og kanskje noen svake/likelydende låter, er dette en spennende debut. Amy MacDonald har en særdeles flott stemme med øre for den enkle og iørefallende melodien og lett for å finne ordene til det hun vil uttrykke. Avstanden til folk/rock trubaduren på jenterommet blir kanskje vel stor, men jeg innbiller meg at hun viser mer av den siden på scenen, og tror hun er i stand til å sette fyr på det meste. Etter noen runder på popkarusellen, vil hun, svimmel og ør, forhåpentligvis sette beina på jorda igjen og komme seg videre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Radical Face - Ghost
The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature