cover

Smile

Brian Wilson

CD (2004) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Orkesterpop

Spor:
Our Prayer/Gee
Heroes and Villains
Roll Plymouth Rock
Barnyard
Old Master Painter/You Are My Sunshine
Cabin Essence
Wonderful
Songs For Children
Child is Father of the Man
Surf's Up
I'm In Great Shape/I Wanna Be Around/Workshop
Vega-Tables
On a Holiday
Wind Chimes
Mrs. O'Leary's Cow
In Blue Hawaii
Good Vibrations

Referanser:
Beach Boys
Van Dyke Parks
The Beatles

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jeg var skeptisk

Dette er jo ei av platene man helst bør ha i samlingen, selv om man har den legendariske 'Smile'-bootlegen fra før, i tre ulike utgaver.

Jeg var skeptisk.

Av flere grunner.

1. Det er jo ikke slik at de originale "Smile"-opptakene fra 1966 og 1967 ikke eksisterer. Tvert imot, de aller fleste - om ikke alle - har sirkulert lenge. De nye innspillingene til Brian Wilson og hans briljante band må nødvendigvis holdes opp mot disse.

2. Synger den store strandgutten like bra nå som seint på sekstitallet? Hva med de himmelske harmoniene, nå som Carl og Dennis er borte, Bruce Johnston holder på med helt andre ting, Al Jardine har trukket seg tilbake og Mike Love reiser rundt med et patetisk nostalgi-show?

3. Det er et eller annet med "lyden" fra denne perioden på sekstitallet som vanskelig kan gjenskapes. Det er et eller annet med stemningen i musikken.

Som sagt, jeg var skeptisk.

Men jeg kjøpte albumet. Dette er jo ei av platene man helst bør ha i samlingen, selv om man har den legendariske "Smile"-bootlegen fra før, i tre ulike utgaver. Dessuten falt jeg for innpakningen, som er veldig fin og forseggjort, med komplette tekster, koselige tegninger og en flott liten hyllest fra den innsiktsfulle Beach Boys-kjenneren David Leaf.

Nå vel.

Så hva fant jeg?

De nye innspillingene er nesten identiske med de vi kjenner fra før. Brian Wilson synger forbløffende bra, og jeg kan ikke si at jeg savner verken Carl, Dennis, Bruce, Al eller Mike. Det er nesten så jeg ikke tror det jeg hører. Men det er et eller annet med stemningen i musikken som ikke helt blir den samme.

Kort sagt.

På dette tidspunktet jeg burde kanskje ha gjort rede for historien til "Smile", Brian Wilsons ungdomssymfoni til Gud, oppfølgeren til "Pet sounds" som aldri ble utgitt, det store, vennlige gliset fra California som skulle få The Beatles og "Sgt. Pepper" til å se ut som en småsur høstdag i Liverpool.

Men det er sikkert ikke nødvendig.

Vi snakker tross alt om et av de mest omtalte prosjektene i platehistorien. Kanskje burde jeg også ha spekulert i hvorfor smilet til slutt stivnet, men antagelig er det bare Brian Wilson som har det hele og fulle svaret.

Så jeg lar det ligge.

Men det er verdt å vite at flere av de største og viktigste brikkene i puslespillet til Brian Wilson, det han ikke ble helt ferdig med før nå, allerede er utgitt offisielt - helt eller delvis, ikke minst i den fortreffelige "Good vibrations"-boksen fra 1993. En nyinnspilling av "Surf's up" avslutter plata med samme navn. Originalversjonene av "Cabinessence" og "Our prayer" er en del av "20-20". "Vegetables" og "Wind chimes" er inkludert på "Smiley smile", i nyinnspilte utgaver. "Good vibrations" ble utgitt på singel i 1966, før Brian Wilson startet arbeidet med "Smile".

For eksempel.

Det Brian Wilson og bandet hans gjorde noen hektiske dager i april i år, var stort sett å kopiere de originale innspillingene, note for note, sekund for sekund. I tillegg har han på imponerende vis puslet sammen de mange små brikkene, deriblant en hel del instrumentaler, slik at musikken nå flyter som en stor elv gjennom hele albumet. Den tar noen avstikkere her og der, men kommer alltid tilbake til hovedløpet. Strømmer varierer, men det går alltid framover. Til slutt renner elva ut i det store pophavet - med en ny versjon av "Good vibrations".

Jeg er imponert.

Men det er et eller annet med stemningen i musikken som ikke blir helt den samme. Dessuten synes jeg at Brian Wilson har hatt større øyeblikk som låtskriver og komponist, og de smarte, semi-surrealistiske tekstene til Van Dyke Parks blir litt intetsigende i lengden. Jeg foretrekker uten tvil de de små, men likevel så store symfoniene på "Pet sounds". "Listen, listen", synger Brian Wilson, og hører du skikkelig etter, kan du faktisk høre hjertet hans slå gjennom hele plata.

På "Smile" hører jeg ham le. Det er ikke helt det samme.

Til tross for at det er passasjer her som overgår det meste i popen, gleder jeg meg mye mer over enkle og perfekte "Friends", like koselige "20-20" og det herlige, bekymringsløse soulfrieriet "Wild honey", kanskje min største favoritt med The Beach Boys. Brian Wilson "Smile" blir dels for tøysete og barnslig, dels for seriøs og konstruert.

Men for all del, smil!

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Sigur Rós - Takk
Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz