cover

Mines

Menomena

CD (2010) - City Slang / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Laptop / Funkpop

Spor:
Queen Black Acid
TAOS
Killemall
Dirty Cartoons
Tithe
BOTE
Lunchmeat
Oh Pretty Boy, You're Such a Big Boy
Five Little Rooms
Sleeping Beauty
INTIL

Referanser:
Broadcast
The Dirty Projectors
Oneida
Primal Scream
Ramona Falls

Vis flere data

Se også:
I Am the Fun Blame Monster - Menomena (2003)
Friend and Foe - Menomena (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Give Out but Don't Give Up

Menomena fyller blenderen med vrengte gitarer, flytter trommene frem i miksen, skrur forsterkerne til elleve og lar det stå til.

Datamaskiner har alltid vært, og vil sannsynligvis alltid være, en helt sentral del av Menomena. Brent Knopfs egenkonstruerte loopgenerator Deeler har helt siden debuten I Am the Fun Blame Monster i 2003 vært kjernen i bandets virke, og avgjørende for å mane frem det særegne lydbildet - basert på at sangskisser og løsrevne hooks og samples kuttes opp og røres rundt, for så å lappes sammen som et slags Frankensteins monster i studio.

Det høres ikke umiddelbart tiltalende ut, men de som har vært med noen runder tidligere vet at det er en formel som generelt fungerer meget bra, og, når det virkelig klaffer, er i stand til å skape musikk som appelerer både til lydfetisjister og hifi-entusiaster på den ene siden og hvileløst søkende pophoder på den andre. Jeg kan i farten ikke huske å ha hørt mer delikat arrangerte popmelodier de siste årene enn Wet & Rustin (fra 2007s Friend and Foe) eller Melectric (fra fjorårets utgivelse fra Brent Knopfs sideprosjekt Ramona Falls) – begge resultater av loopgeneratorens fortreffelighet kombinert med nitidig studioarbeid.

Med dette i bakhodet, er det vanskelig å ikke la seg overrumple av lydbildet på årets Menomena-utgivelse.

Første spor ut, Queen Black Acid, er en deilig syrete popkaramell, bygget rundt en lettbent rytmegitar og skurrende elektronikk. Bandet deler demokratisk på vokal og instrumenter, og Justin Harris og Danny Seims vokalsamarbeid er blant høydepunktene på platen, der de bytter på å brette ut sine nevroser for lytteren: "I get so caught up in my ways / Sometimes I overlook the simple plains / I feel like certain times in my life / Are met with certain times for pain to thrive". Arrangementet er som seg hør og bør delikat til fingerspissene, med en gåsehudfremkallende, fløyelsmyk overgang mellom vers og refreng som sitt kanskje aller sterkeste kort.

So far so good, men så trekker Menomena plutselig en skinnkledd kanin opp av hatten.

TAOS høres mer ut som Rolling Stones for 40 år siden enn kontemporære studioentusiaster som Broadcast eller TV on the Radio. Trommene er flyttet helt frem i miksen, det skriker i gitarer, mens piano og blåsere kjemper med nebb og klør for å holde følge. Samtidig er den krydret med et ikke ubetydelig comic relief, i det våre venner fra gutterommet plutselig har forvandlet seg til en ublu blanding av Color Me Badd og Jarvis Cocker:

"Oh I'll bet I know what you like / At least think I know what you might (…) / Underneath this fleshy robe lies a beast with no control / I fed it once look how it's grown / Oh my god, bring me peace from this wolf covered in fleece / I can't shake loose from its teeth."

Og med det var det organiske, svette, smått blues- og sex-fikserte rockebandet Menomena introdusert for lytteren. Ikke helt det doktoren foreskrev, men like fullt brautende fett som en customlakkert, blodtrimmet Pontiac Bonneville Special.

Det syns åpenbart bandet selv også, for herved er standarden satt: Trommene blir liggende helt foran i lydbildet. Blåsere angriper fra alle kanter. Gitarer skriker og knurrer. Og selv om laptopene fremdeles holder det hele på plass, er det med langt slakkere tøyler enn tidligere (hør trommesporet til Sleeping Beauty, og bedøm selv).

Ikke slik å forstå at alt heretter dreier seg om sex, drugs and rock & roll. På den strålende Killemall briljerer bandet innenfor velkjente rammer: Klangfullt, stemningsfullt og med en melodi som biter seg fast. De som satte pris på fjorårets Ramona Falls-utgivelse, vil finne mye å glede seg over her, ikke minst Brent Knopfs pianospill som danner en motvekt til den kantete, XTC-aktige dynamikken i versene. Utvilsomt platens pophøydepunkt, og en av årets beste innen sin genre.

Intrikat arrangerte Dirty Cartoons har også et knippe tiltalende kvaliteter, fra den flerstemte, nærmest meditative vokalen, via et perkusjonsspor som er helt i utakt med resten av instrumentene, til de små detaljene, som en saksofon som stikker hodet sitt frem og punkterer en del ellers luftige partier.

Tithe lar en xylofon utfolde seg alene i et drøyt halvminutt, før bølger av piano, gitar og lagvis vokal skyller inn over høymessen, som ifølge en del Menomena-sider på nettet er et slags oppgjør med bandmedlemmenes strengt kristne oppdragelse, uten at jeg skal påberope meg inngående kunnskap om dette: "Someone retired on a percentage of the tithe that paved these roads / They lead to nowhere but they're still gridlocked, made of Solomon's pure gold (...) / The saints went marching, the trumpets sounding, the chosen ones are phoning home." Igjen kunne man ha skrevet mye om detaljer og dybde i arrangementet, men selv om det skjer mye her, er det rytmesporet som stjeler showet. Det er dristig å legge trommer og perkusjon så høyt når det skjer så mye lenger bak i miksen, men det er vanskelig å argumentere mot at det fungerer.

Den skjelvende saxofonen på BOTE minner ikke så rent lite om Air Aid fra Friend And Foe, men legger et par nye elementer til formelen med et snøskred av hylende gitarer og huggende perkusjon. Imponerende, fascinerende, masete og kakafonisk på en gang - alt etter humør og dagsform.

Drivende Five Little Rooms er nok et eksempel på at den svette rocken får stadig mer makt over Menomena, igjen med godt synlige trommer som lokomotivet. På tekstsiden handler det om en evigaktuell klassiker, nemlig frykten for det grusomme, etablerte familielivet: "Five little rooms, one for each of my husbands / One for each of my bride-grooms / And their prostitutes / And their children." Rock & roll, indeed.

Avslutningen med Sleeping Beauty og INTIL senker pulsen noen hakk (selv om det gjøres habile forsøk på å tromme i stykker fintfølelsen i førstnevnte), og gir lytteren muligheten til å komme til hektene etter tre kvarter med mye lyd. INTILs dempede pianospill og flerstemte vokal er i så måte som ren balsam for ørene, og setter et verdig punktum for platen.

Det som gjør Menomena til et av de mest spennende bandene der ute, er kombinasjonen av det gjenkjennelige og totalt uforutsigbare. På den ene siden er det ikke vanskelig å dra kjensel på "Deeler-soundet", Knopfs pianospill og de ulike medlemmenes distinkte vokal. På den andre siden har bandet en eklektisk backkatalog hvis enenste fellestrekk så langt har vært den jevnt høye kvaliteten og de uhyre forseggjorte omslagene.

At Mines bringer en del nye elementer på banen burde i så måte ikke komme som noe jordskjelv. Like lite overraskende er kvaliteten på sluttproduktet, som nok en gang er meget solid: Intrikat, intenst og givende, med et stort, bankende hjerte.

Et verdig tilskudd til katalogen, og en like hvass plate som Friend And Foe og I Am the Fun Blame Monster, tenker jeg vi sier.

En veldig sterk femmer, dette.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo