cover

The Great Destroyer

Low

CD (2005) - Sub Pop / Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Slowcore / Drømmepop / Poprock

Spor:
Monkey
California
Everybody’s Song
Silver Rider
Just Stand Back
On the Edge of
Cue the Strings
Step
When I Go Deaf
Broadway (So Many People)
Pissing
Death of a Salesman
Walk Into the Sea

Referanser:
Yo La Tengo
Galaxie 500
Spain
American Music Club
Neil Young & Crazy Horse

Vis flere data

Se også:
Christmas - Low (1999)
Things We Lost In the Fire - Low (2001)
Trust - Low (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Operasjon fartsauke

Slowcore veteranar gjer eit vitalt forsøk på å øydelegge sitt gode namn og rykte.

Bandet som var med å definere slowcore scena på 90-talet er klar med sitt ellevte album. Sidan debuten i 1994 har Low utvikla seg sakte, frå å være eit varleg og langsomt lydande orkester til å bli eit litt meir fuzza men stadig langsomt orkester. Med The Great Destroyer gjer dei nå eit forsøk på å øydelegge dette ryktet. Ikkje like voldsomt som platetittelen skulle tilseie, men Duluth, Minnesota trioen lyde definitivt litt annleis denne gongen.

Det tok nokre år i frå debuten deires, og til underteikna fant det for gått å gjere seg kjent med bandet. Til gjengjeld hugsar eg veldig godt den kalde desemberdagen då lyden av Low sitt minialbum Christmas fylde stova mi. Varleg, sakralt og vakkert tok dei musikalsk kontroll over førjulsvekene i 1999. Etter den tid har desse åtte spora blitt fast juletradisjon. Heilt på same nivå er nok ikkje mitt forhold til dei øvrige utgjevingane deires, sjølv om albuma eg har fått med meg alle er dugande affærer. For det er jo ikkje så vanskelig å føle musikalsk velvære i selskap med låtar som Caroline, Dinosaur Act, Sunflower og La la la Song. Det er berre det at platene også er heimsøkt av meir søvndyssande stunder. Slike stunder er det særdeles få av når Low no jumpar utav slowcore skapet og blir litt viltrare.

I augene til trufaste Low og slowcore fans lyde dette sikkert nærast blasfemisk, men dei tre har faktisk vandra inn i eit endå meir tiltalande felt med The Great Destroyer. Bandet gjer kanskje avkall på litt av sitt særpreg ved å forlate det langsomme distriktet dei skapte, og som dei regjerte i. Men det dei skulle miste i originalitet tek dei tilbake ved å drive fram si jamnt over sterkaste låtrekke så langt i platekarrieren. Dessutan, dei har ikkje heilt forkasta sine opprinnelige idear, for å spele sakte gjer dei stundom denne gongen også.

Allereie etter tre-fire låtar skjønar ein at rammene er utvida. Då har dystre skurrande og seige Monkey blitt avløyst av eit varmt og solrikt California besøk i den gylden poptonen sitt namn. Dei har skramla gjennom Everybody's Song, og med langt varlegare gitarfakter teke oss med til harmoni-himmelen i den smygande vinnaren Silver Rider.

Bandet har teke farvel med Kranky labelen, og istaden havna på legendariske Sub Pop. Nå er det slett ikkje lenger daglegdags at dei har sterke kort på hånda, desto hyggeligare når det skjer (i Europa kjem plata ut på Rough Trade). Driftige Dave Fridmann (Mercury Rev, Flaming Lips, Mogwai) er hyra inn som produsent. Utan at han har smurt signaturen sin så altfor kraftig utover verket. Moderat instrumentmengde, ingen strykarar, og bortsett frå skakt dirrande Cue the Strings smått med psykedeliske innslag også. Derimot er den elektriske gitaren til Alan Sparhawk veldig ofte med i biletet. Same Sparhawk er hovudvokalist på samtlige spor. Hans bedre halvdel Mimi Parker er kun harmonideltakar denne gongen, i tillegg til at ho slår trommer då sjølvsagt. Tredje mann er, slik det har vore sidan starten, Zak Sally (på bass). Saman er dei både bråk og varleik, melodikk og dynamikk.

Skarpskodd gitar og popharmoni i Big Star ånd vert servert i Just Stand Back. Her finn ein også den treffande tekstlinja; "it's a hit, it's got soul, steal the show, with your rock'n'roll". Ikkje heilt kva eg hadde forventa, men herlig upretensiøst. Vidare serverer dei ein fuzzkledd popdrops kalt Broadway (So Many People), og eit par sakte svellande Neil Young'ske dramaer titulert On the Edge of og Pissing. Den vesle fine visa Death of a Salesman er albumet sitt einaste heilakustiske tilfelle, medan When I Go Deaf er halvakustisk. I første halvdel ein varleg countrylåt, i andre halvdel eit berusande bulldosargitar angrep.

Jodå, det kler avgjort Low å vere litt krakilske.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo