cover

TUR

Tromsø Kunstforsyning

CD (2009) - NOR-CD / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Kammermusikk / Improvisasjon / Frijazz / Samtidsmusikk

Spor:
Mother Nature
Valse VI
Tur
To Fine II
Valse V
Cromatico Profundo
Sizzle
Little Birdie
Valse III
Fools Rush In
Valse VII
To Fine III
KariKari

Referanser:
The Source
Sidsel Endresen
Bugge Wesseltoft
Nils Petter Molvær

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Statement fra nord

Tromsø Kunstforsyning viser at de kan hjelpe frijazztrengte også utenfor egen by.

I dagens norske jazzbilde er det lett å bli blind på musikere, band, stiler, og ikke minst på byer. Det er ikke til å legge skjul på at Oslo huser størst antall musikere, band og konserter, og derav også får størst oppmerksomhet på et bredt felt som jazz, samt på et smalt felt som frijazz. Men det betyr ikke at musikken ikke lar seg utøve av folk utenfor byporten.

Tromsø Kunstforsyning har truffet spikeren på hodet i navnvalget sitt, for det er nettopp det de driver med, de metter sultne lyttere som ikke kan identifisere seg direkte med byen og distriktets ellers mer kjente profiler. Hovedmann Øystein Blix har holdt på med dette i en årrekke, så også hele kollegiet han har med seg på platen Tur.

For å ta bandet først, er kunstforsyningen opprinnelig en duo hvor Blix trakterer trombone og Bernt Simen Lund spiller cello og elektronikk. De kan i år feire ti år med musikalske improvisasjonsaktiviteter som samtidig har foregått i samarbeid med uttrykk som involverer både dans, drama og lys. På Tur har de med seg gjestene Sizzle Ohtaka på vokal, perkusjonist Nasra Ali Omar, pianist Håvard Graff og Trond Sverre Hansen på trommer. Alle relatert til nordnorsk jazz- og improvisasjonsmusikk.

Som plate er Tur satt sammen av en studiosession fra 2000 og et konsertopptak under Nordlysfestivalen i 2005. Ironisk nok er det studiosporene som høres mest live ut, men det gjør egentlig ingenting, for alt er blandet til en fin rekkefølge som til syvende og sist kan virke ganske gjennomtenkt, for det er en godt sammensatt helhet på disse femti minuttene, selv om det jo finnes tydelige kontraster.

Grunnmaterialet består av forhåndsbestemte mønstre og konturer, men uttrykket i ensemblet fremstår likevel relativt improvisert, med klare interaksjonslinjer og en langstrakt struktur. Hva angår impulser, får vi smake på både europeisk kunstmusikk, klubbrytmer, og et ubestemmelig hint av både afrikansk- og østasiatisk folketradisjon. Det siste kan nok krediteres Nasra Ali Omar og Sizzle Ohtaka, men i mine ører går vi aldri over til det lumske begrepet verdensmusikk (vel, "hva er jazz?"), selv om tendensen til akkurat dette finnes i det fengende tittelsporet. Apropos det fengende tittelsporet har jeg veldig lyst til å si navnet på en bebrillet klubbjazzpianist fra Oslo, men velger å la være.

Sett ut fra en slags samspillmodell, en interpretasjonsvinkling om du vil, holder imidlertid duoen Blix/Lund oss godt på innsiden av jazzland. For selv om trombone/cello-duetten Cromatico Profundo faktisk kunne vært nedskrevet av en europeisk komponist for hundre år siden (Lund siterer dessuten en omtrent 300 år gammel tysk basslinje i første takt), fremføres låta i Tromsø i 2005 med frijazzens rubato og ledige fraseringer.

Håvard Graffs bidrag på piano begrenser seg til studioopptakene i 2000, men hans flettende linjer og rene akkorder gjør at sporene til sistnevnte tradisjon forsterkes ytterligere. De to komposisjonene Valse og To Fine spilles her i henholdsvis tre og to utgaver, samt KariKari, som hver har sine særegenheter, og er seks tidvis vakre eksempler på hvordan kammermusikk kan konverteres til kammerjazz.

Alt i alt kunne dette vært to utgivelser, og jo mer man hører på Tur, jo klarere blir skillelinjene mellom de to innspillingene den er satt sammen av. Hvorfor noe av dette ikke er utgitt tidligere, får nesten Blix svare på selv – for spør du meg, burde denne platen kommet for lenge siden, og gjerne som hver sin utgivelse. Men nå er den altså her, og slår i mine øyne et nokså kraftig slag for improscenen i nord. Ikke glem den, bare.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Humanoid - Sessions 84-88

(Rephlex)

Lurer du på hvordan techno hørtes ut før det ble allemannseie? Humanoid presenterer old-school acid house, rave og techno fra 1984-1988.

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years