cover

Chiaroscuro

Arve Henriksen

CD (2004) - Rune Grammofon / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektronika / New Age / Nu jazz

Spor:
Opening Image
Bird's-Eye-View
Chiaro
Holography
Blue Silk
Parallel Action
Circled Take
Scuro
Time Lapse
Ending Image

Referanser:
Sidsel Endresen
Supersilent
Nils Petter Molvær
Goldfrapp
Björk

Vis flere data

Se også:
Sakuteiki - Arve Henriksen (2001)
birth wish - Erik Honoré & Arve Henriksen & Christian Wallumrød & Jan Bang (2000)
Strjon - Arve Henriksen (2007)
Cartography - Arve Henriksen (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Endelig!

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Endelig kommer det en norsk jazzplate som er nyskapende uten å være sær. Endelig en jazzplate som sier noe vesentlig uten å være vanskelig. Endelig en plate som viser at kompleksitet ikke utelukker tilgjengelighet. Arve Henriksen, trompetist kjent fra grupper som Supersilent og Food, har gitt ut sin andre soloplate, Chiaroscuro. Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Jeg vil komme med en sterk påstand: Chiaroscuro fører norsk jazz et steg videre. Dette er norsk jazzhistorie!

Hvorfor? Først et lite jazzhistorisk tilbakeblikk: På slutten av 80-tallet og på 90-tallet var det to tendenser i norsk jazz. Den ene orienterte seg mot folkemusikken. Karl Seglem, Arild Andersen med flere gikk i Jan Garbareks fotspor og skapte møter mellom folkemusikk og jazzharmonikk (noe nedlatende ble denne jazzen i blant kalt "fjelljazz"). En annen tendens var å orientere seg mot tekno og elektronisk musikk. Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, Eivind Aarset og Wibutee gjorde "DJ møter jazzmusiker" til et anerkjent konsept.

På slutten av 90-tallet kom en motreaksjon. Unge jazzmusikere vendte tilbake til amerikansk 60- og 70-talls-jazz. John Coltrane, Ornette Coleman og den tidlige Miles Davis ble igjen tydelige inspirasjonskilder. Mange gikk rett og slett lei av "fjelljazzen", og teknoeksperimentene kunne i blant bli krampaktige. Derfor har mye av den nye norske jazzen fått et upretensiøst, energisk og jordnært uttrykk.

I motsetning til en del euforiske kritikere har jeg opplevd en del av denne jazzen som innholdstom (om et slikt uttrykk kan brukes om musikk). Det er gøy på konsert, og gøy noen ganger på plate. Men så? Ofte tar jeg meg i spørre hva som er poenget med denne musikken. Hvorfor finnes den? Vil den si meg noe? De amerikanske jazzpionerene - Coltrane, Mingus, Miles, Coleman - hadde noe å si. Å høre på deres plater gjør noe med deg. Det samme opplever jeg ikke så ofte i den nye norske jazzen. Ta en av årets beste plater - Vision av The Core - ubestridelig et høyenergisk, kreativt mesterverk. Men sier den noe? Blir man klokere av å høre på denne platen? Jeg er usikker. Man kan si mye om norsk fjelljazz og om norske teknoeksperimenter, men det er hevet over tvil at det var uttrykksfull musikk. Musikk som ville noe. Ville fremover. Å lytte til Karl Seglem, Nils Petter Molvær & co gav meg en følelse av å være tilstede i noe historisk. Dette var nytt, opplevde jeg - dette bringer jazzen fremover. Noe lignende opplever jeg ikke i norsk retro-jazz (der myntet jeg et nytt uttrykk!). Retro-jazzen er teknisk briljant, men iblant tom på innhold.

Men så kommer Arve Henriksen med Chiaroscuro. Her videreutvikles det uttrykket han skapte i Sakuteiki (2001), hans forrige soloplate. Dette er nytt. Dette er vakkert. Dette er musikk som vil noe. Og det gjør noe med lytteren. Men det faller ikke i grøftene som ble gravd av fjell- og teknojazzen! For det første: Dette er ikke kjedelig. Selv om denne musikken er langsom og dvelende, så blir jeg ikke lei. Det er et driv i denne musikken som gjør at jeg vil lytte videre. Tempoet er ikke høyt. Likevel er jeg aldri fristet til å sette på noe lettere, morsommere, gladere. Henriksen holder meg fast, jeg vil vite hvordan det går, hvordan musikken utvikler seg, hvordan det slutter. For det andre: Denne musikken er integrert. Henriksen forsøker ikke å destillere 10 musikkstiler inn i én plate. Henriksens uttrykk er forholdsvis enkelt, musikken spriker ikke i alle retninger. Låtene har det samme preget - de er forskjellige, men vil i samme retning. Dét opplever jeg som en stor styrke.

Hvilket musikalsk landskap er det så Henriksen beveger seg i? Noe av det som gjør denne musikken spesiell er at referanserammen ikke er tradisjonell jazz. Sidsel Endresen nærmet seg lignende toner på Undertow (2000): Musikk som ligner på flytende elektronika, men som IKKE er elektronika. Produsent/DJ Jan Bang og trommeslager Audun Kleive legger mye av grunnlaget: Et stemningsskapende rom av lyd som alltid finnes der, i bakgrunnen, uten å dominere. Oppå dette legger Henriksen vokal og trompet. Og hvilken vokal! Hvilken trompetlyd! Henriksen synger med en vakker falsettrøst, på samme måte som Sidsel Endresen: Ikke ord, men lyder, som likevel høres ut som ord, som om det er noe som blir sagt. Han spiller trompet på en måte som ligner på Nils Petter Molvær. Lyden er ofte porøs, tonene likevel klare og gjennomtrengende. Henriksen spiller heller for lite enn for mye. Hver eneste tone er viktig. I blant kan dette minne om New Age-musikk. Og utrolig nok: Det fungerer (aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like musikk som til en viss grad minner om Enya!).

Stemningen, enkelheten og intensiteten gjør at denne platen også kan plasseres i en pop-tradisjon. Har du hørt Felt Mountain av Goldfrapp? Eller de siste tre platene til Björk? Der utforskes det samme musikalske landskapet: Elektronika-lignende, langsomme toner, som likevel ikke taper intensiteten eller det melodiske særpreget. Jeg vil hevde dette: Alle som liker Goldfrapp eller Björk vil også sette pris på Chiaroscuro. Garantert. For selv om denne musikken er nyskapende, så er den ikke vanskelig. Det er ikke vanskelig å "oppfatte" musikken: Hva den vil, hvor den vil. Det betyr ikke at musikken er overfladisk. Tvert imot. Gjentatt lytting gir stadig større utbytte. Men den funker også som bakgrunnsmusikk, og man trenger ikke ha peiling på jazz- eller samtidsmusikk for å forstå at dette er veldig, veldig bra.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus

(Naked Lemming)

Gjør deg klar for en unik opplevelse: Ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Flere:

Madrugada - Madrugada
Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir