cover

Welcome to the Welcome Wagon

The Welcome Wagon

CD (2008) - Asthmatic Kitty / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sakral / Indiepop / Folk / Kristenrock / Gospel

Spor:
Up on a Mountain
Sold! to the Nice Rich Man
Unless the Lord the House Shall Build
He Never Said a Mumblin' Word
Hail to the Lord's Anointed
But for You Who Fear My Name
American Legion
You Made My Day
Half a Person
Jesus
I Am a Stranger
Deep Were His Wounds, and Red

Referanser:
Sufjan Stevens
Danielson Famile
The Polyphonic Spree
Ed's Redeeming Qualities
Lambchop
Low
Kloster

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Menighetsfakultetet

Årets juleplate er her! Lenny Smith møter The Smiths; bokstavelig talt. Dette er salmer og sanger vi gjerne hører mer av.

Welcome to the Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars and the Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer en karakterstudie enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med "verden utenfor". Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til kulturmetropolen Williamsburg, Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk.

De 12 låtene her dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith - Danielsons patriark - og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, "hjemme hos", i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er "on a mission for God", og den er som kjent like gyldig overalt.

Jeg har - i likhet med Sufjan Stevens' plater - mest sans for de minst orkestrerte sangene. Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Den tradisjonelle He Never Said a Mumblin' Word gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: They all cried, crucify, but He never said a mumblin' word, not a word, not a word, not a word.... De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne Up on a Mountain: Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på Unless the Lord the House Shall Build). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere - og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths Half a Person at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende Sold! To the Nice Rich Man, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som I Am a Stranger - og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome to the Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
Umek - Neuro