cover

Born to Collapse

Born to Collapse

CD (2004) - Circulasione Totale

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon

Spor:
Born to Collapse, part 1
Born to Collapse, part 2
Born to Collapse, part 3

Referanser:
Frode Gjerstad

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kollapzzzz

Et av de sterkeste albumene fra improkretser de senere årene. Dessverre er det nok dette et engangstilfelle fra en ad hoc-kvartett.

Improvisasjonsmusiker Frode Gjerstad gir ut plater i et høyt tempo, og antallet begynner må telle minst femti. Et annet karakteristikum ved Gjerstad er hans fokus på å jobbe med unge musikere. Snart 60-år gamle Gjerstad begynte å gjøre seg gjeldende på slutten av 70-tallet, og har gjort flere plater med musikere av europeisk storformat som John Stevens, Evan Parker, Derek Bailey og Peter Brötzmann. Mange vil nok hevde at Gjerstad befinner seg helt der oppe selv.

Undertegnede kjenner dessverre sin egen bakgård for dårlig til å kunne gjøre en slik vurdering. Men det er sikkert at Gjerstad har satt sitt preg på de utgivelsene som har kommet meg for øre. Det handler om et saksofon- og klarinettspill med høy kraft og intenst nærvær.

Born To Collapse er et nok band Gjerstad har satt sammen av den yngre garde musikere fra Stavanger-regionen, der han selv hører hjemme. Her snakker vi om Per Zanussi (bass, elektronikk), Anders Hana (elgitar) og Morten J. Olsen (trommer). Dette er et konsertopptak fra Cafe Sting i Stavanger i romjulen 2003, det betyr at dette albumet dokumenterer tre unge musikere "på gjennombruddets rand", hvis man kan bruke et slike ord. I etterkant av dette albumet har Zanussi markert seg sterkt med Zanussi Five, Olsen og Hana har gjort seg bemerket med hardtslående enheter som MoHa!, Morthana og Ultralyd. Sistnevnte band med Gjerstad i sin tidligste inkarnasjon, etterfulgt av et annet stort talent; Kjetil Møster.

Dette konsertalbumet er sterkt på mange måter. Det er først og fremst levende og pulserende hele tiden, og er aldri fiksert i en form. Men det har allikevel et tydelig uttrykk jeg gjerne skulle hørt ble foredlet videre. Musikken har en søkende kvalitet over seg, og er veldig lydorientert i den forstand at alle fire virker fokusert på å finne klangene i respektive instrumenter som kan passe helheten til en hver tid. Det samme fokuset gjør seg gjeldende for tempo og intensitet. Det gir dette albumet en sterk kollektiv identitet. Om Gjerstad er ledestjerne delegerer han i så fall ansvar på en forbilledlig måte.

Olsens trommespill kan tidvis minne om bysbarn Paal Nilssen-Love, spesielt i de mest intense partiene der man skulle tro han har lopper i blodet. Olsen bidrar også med lyse lyder når han drar stikkene på kanten og på overflaten av cymbalen. Hanas elektriske gitar gir et kjærkomment bidrag til lydbildet med en mengde lyder som strekker seg fra fingerplukking til wah wah og andre pedaleffekter. I et landskap med mange akustiske improvisasjonsbaserte utgivelser og prosjekter er lyduniverset til Hana definitvt en tilvekst og fornyelse.

Hanas bidrag kan noen ganger være vanskelig å skille fra Zanussis elektronikkeksperimentering. Zanussis traktering av bassen gir først og fremst en god tyngde og bunn i lydbildet, men kan lide kontrabassens lodd; at lyden lett kan forsvinne litt i bakgrunnen i et høylytt band.

Gjerstad selv viser seg igjen som en musiker med et intenst og kraftfullt uttrykk. Selv i de mest lavmælte partiene ligge det en kraft som formelig spruter av konsentrasjon og nærvær. De lyseste tonene i altsaksofonen har aldri vært blant favorittene, men Gjerstads spill er så innbydende og interessant på dette albumet at det for en gangs skyld ikke blir et problem. Når han plukker ut det som må være en bassklarinett mot slutten av andre spor, faller liksom bitene på plass. Uten at det på noe tidspunkt har manglet noe.

Born To Collapse er et av de mer interessante improalbumene fra de senere årene, og defintivt ett av de som gjør seg godt til stuelytting. Det appellerer til hodet, og det kommuniserer direkte og forbi de blaserte holdninger som måtte befinner seg mellom ørene og engasjementet som gjør at man i det hele tatt hører på denne musikken.

Håpet er at disse fire kan finne sammen igjen ved en senere anledning.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Trygve Seim - Sangam
The Gin & Tonic Youth - New Times