cover

Nevermynd the Hillocks (Treble Without a Cause)

The Tables

CD (2003) - Perfect Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Retropop / Psykedelia

Spor:
A Descent Into the Maelstrom
Piring
Living Next Door to Alice In Wonderland
(I Divorced a) Monster From Outer Space
Butterfly
The Mirror In Room 22
Rodney & John
Professor Branestawm's Pancake-Making Machine
The Major and the Frog
All The Roads to Happiness
The Girl In the Café
Chase the Rainbow

Referanser:
Astroburger
Television Personalities
The Beatles

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Godteri

Men vi snakker om et band som spiller nøyaktig det labelen deres lover: Perfect Pop.

Jeg tar nå på meg den norske plateanmelderhatten.

Tables er et sært, underlig og lite band med morsomme tekster. Noen ganger får det deg til å le, og andre ganger trekker du både på smilebåndet og skuldrene. Norge trenger et nytt popidol, og det får vi i The Tables. Terningkast 5.

Jeg tar nå av meg den norske plateanmelderhatten.

For nå er vi her. Nå er vi sammen. Det er elementer med The Tables som kan være med å gi dem stempelet sært og underlig. Det kan være det. Men vi snakker om et band som spiller nøyaktig det labelen deres lover: Perfect Pop.

Jeg liker slik pop. Slik den ble spilt av bandkonstellasjonene som oppstod i Oslo på midten av åttitallet og kulminerte i et hav av band i løpet av nittitallet. Perfect Pop-gjengen må være det nærmeste Oslo kommer et "Elephant 6"-kollektiv. Loch Ness Mouse, Jessica Fletchers, Astroburger og The Tables står ikke tilbake for band som Olivia Tremor Control, Neutral Milk Hotel og ikke minst Apples in Stereo. Dette burde bli vårens norske storselger. Dette burde ha vært toppen på Oslo-bølgen. Den eneste radiohiten Tables har hatt, heter "Kjære alle sammen" og handlet om fæle og navngitte norske artister. Relativt injurierende og elitistisk i samme slengen, altså.

Tables tilnærming til musikk er like barnslig som den alltid har vært. Det virker ikke som de på noen måte gidder å tenke på å musisere dersom de ikke har det moro i samme slengen. Tekstene går fra det lettere humrende til det hysterisk morsomme, låtene fra det pent skranglete til det like mye pene skranglete. Det er glede i hver tone. Det er det nærmeste du kommer godteri uten å kalle det godteri. Det er brunost med honning og nøtter.

Bartleby synger fortsatt bedre enn Lars Lillo, og sannelig har de ikke kommet flere steg videre fra oppstartstiden da det viktigste var at trommisen holdt takten. Dette medfører jo selvfølgelig at det skranglete med Tables nesten er borte. Men smilet er fortsatt til stede, som disse reportasjene fra gamlehjemmet på TV2 ofte pleier å avslutte med. Noe som på like elegant TV2-vis fører meg videre til poenget om at dette også er Tables sin avslutning. Nå blir det ikke mer. Og i motsetning til andre som slutter, for så å begynne, igjen tror jeg dem.

Det betyr ikke at The Tables ikke kommer tilbake under et annet navn. (note til deg som leser: her kommer historietimen hvor jeg prøver å briljere med mine kunnskaper. Hopp gjerne til det avsnittet der det står "Nevermynd the...", dersom du føler du vet alt om The Tables fra før. Takk for din oppmerksomhet. ) Allerede etter det første albumet "Shady Whims & Obstacles", skiftet The Tables navn til Monsters of Doom. Det var visstnok tenkt som et sosialt eksperiment for å se om folk fulgte personene, og ikke bandnavnet. Merkelig nok gikk det til helvete. Senere har Vibeke Saugestad vist noe av det samme, uten at jeg skal prøve å påvise andre likheter.

Utover nittitallet hadde de flere underlige sidespor, både med og uten navn. Den beste må være den obskure singlen "Excerpt from the Bruce Springsteen report ´93), som hadde én lydside, anonymt cover og inneholdt opptak av Bruce Springsteen som spilte "Twist & Shout" live på Valle Hovin. Det vil si, det man hørte best var publikum, etter som opptaket var gjort utenfor gjerdet. I følge vokalist Bartleby var dette et forsøk på å detronisere Springsteen og vise hvor mye dumme folk som hørte på Springsteen. I det minste en artig idé.

"Nevermynd the Hillocks" er en lærebok for norske popartister, og burde også gi de fleste en leksjon i låttitler. Her får vi servert alt fra "Living next door to Alice in Wonderland" til "Professor Branestawm's Pancake-Making Machine". Og alt er like ledig og lystig, som en grillfest med rikelig tilgang på alt det som gjør en grillfest til disse opplevelsene man sjelden husker detaljene ved, bare at det var bra. Jævlig bra.

Trist blir det ikke før etter "Chase the rainbow". For da er plata, og The Tables over. Jeg tar nå av meg pophatten i respekt. Litt pompøs skal man da være i slike stunder.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes

(Swami)

Med punkattityde, garasjelukt og ein solid porsjon sterke låtar presenterer den unge amerikanaren seg på eit primitivt og overtydande vis.

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2