cover

Bubblegum

Mark Lanegan

CD (2004) - Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Sadcore

Spor:
When Your Number Isn't Up
Hit the City
Wedding Dress
Methamphetamine Blues
One Hundred Days
Bombed
Strange Religion
Sideways in Reverse
Come to Me
Like Little Willie John
Can't Come Down
Morning Glory Wine
Head
Driving Death Valley Blues
Out of Nowhere

Referanser:
Mike Johnson
Steve Von Till

Vis flere data

Se også:
Blues Funeral - Mark Lanegan (2012)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lanegan lever

Hele tida ligger stemmen i bunn. Av og til svart og svidd. Andre ganger solbrent og sval. Alltid ruvende og stor.

Layne Staley er død, Kurt Cobain er død, Andrew Wood er død. Chris Cornell har gjort sitt, Eddie Vedder er snart glemt. Men Lanegan lever, til tross for at han har slitt med narkotikaproblemer, sunget blues i Death Valley og ligget som en kald kalkun ute i ørkenen.

Mange har etter hvert hørt ham synge i Queens Of The Stone Age. Ikke fullt så mange har fått med seg platene Mark Lanegan har gitt ut under eget navn.

Første gang jeg hørte Mark Lanegan og The Screaming Trees, var trolig på soundtracket til "Singles". Men den gang var jeg mer opptatt av Pearl Jam, Nirvana og Mother Love Bone, i likhet med alle andre som var 16 i 1992. Første gang jeg virkelig la merke til Mark Lanegan, var da han sang Charlie Rich-klassikeren "Feel like going home" på Walkabouts-plata "Satisfied mind". I begynnelsen trodde jeg det var Chris Eckman som førte ordet, slik som vanlig, men etter hvert ble jeg klar over at dette var noe annet, noe tyngre og farligere.

Mark Lanegan har en av stemmene fra dypet.

"Bubblegum" er på mange måter albumet Sivert Høyem skulle ønske han kunne lage. Stemmen til Mark Lanegan er tøff og truende, men den er også full av smerte og nyanser. Den er lyden av et levd liv.

Han er blitt kalt "grungens Leonard Cohen". Selv tror jeg at Mark Lanegan har ambisjoner om å ta på seg den lange, svarte frakken og bli sin generasjons Johnny Cash. Jeg kan ikke la være å legge merke til at "Wedding dress" glir nesten ubemerket over i ei lettere omskrevet linje fra "Jackson".

"We got married in a fever", meddeler Johnny Cash og June Carter. "We got buried in a fever", høres det ut som Mark Lanegan og Wendy Rae Fowler synger.

At "Bubblegum" gis ut under navnet Mark Lanegan Band, er neppe tilfeldig. PJ Harvey synger på asfaltharde "Hit the city" og sengemyke "Come to me". Josh Home og Nick Oliveri fra Queens Of The Stone Age spiller trommer, gitar og bass. Izzy Stradlin og Duff McKagan korer på "Strange religion". Greg Dulli fra Afghan Whigs og Twilight Singers kikker innom, og det samme gjør Dean Ween og Chris Goss. For å nevne noen.

Dette er likevel Mark Lanegans plate, uten tvil.

På "Bubblegum" er han både myk og hard, aggressiv og vennlig, men hele tida ligger stemmen i bunn. Av og til svart og svidd. Andre ganger solbrent og sval. Alltid ruvende og stor.

Stemningen i Mark Lanegans verden er omtrent like lystig som skjebnen til Little Willie John, den store, lille soulsangeren som spilte inn "Fever" og "Need your love so bad" som tenåring, men døde i fengsel etter å ha knivstukket en mann i vill sjalusi.

Det er sånt legender er laget av.

Levende legender.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo