cover

Zeitgeist

Smashing Pumpkins

CD (2007) - Warner Bros. / Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Hardrock / Post-grunge

Spor:
Doomsday Clock
7 Shades of Black
Bleeding The Orchid
That's the Way (My Love Is)
Tarantula
Starz
United States
Bring The Light
(Come On) Let's Go
Neverlost
For God and Country
Pomp and Circumstance

Referanser:
Zwan
Silversun Pickups
My Chemical Romance
Veruca Salt
Hole

Vis flere data

Se også:
Greatest Hits [Limited Edition] - Smashing Pumpkins (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Nye Corganismer

Hundre ganger bedre enn forventet - men hvor bra betyr det egentlig at den ble?

Man skal lete lenge etter noen som er lettere å gjøre narr av rockverdenen i dag enn det Billy Corgan er. Ingenting han gjør virker bra nok for tiden, og selv om "gjenforeningen" av Smashing Pumpkins virket ganske stakkarslig, så skal han ha at han aldri har virket uærlig om intensjonene. Det ble bare ett album med Zwan, og hadde du spurt meg for et par år tilbake så hadde jeg garantert sagt at det var det beste som kunne skjedd. Nå i ettertid innser jeg at jeg nok har vært hakket for streng mot denne første post-Pumpkins utskeielsen. Noe jeg derimot ikke føler at jeg har vært streng nok mot i det hele tatt derimot, er Corgans fullstendig ubrukelige soloskive fra 2005. Sluppet samme dag som kunngjørelsen om at Pumpkins skulle gjenoppstå, var det ikke mange lyspunkter. Om noen i det hele tatt. Fysjogæsj.

Men for å konstatere det latterlig åpenbare, så er det jo overhodet ingen tvil om at Smashing Pumpkins var sentrale i nittitallets alternativ rock-dominans. De var med på å definere et helt tiår i rocken, med Corgans stemme som et umiskjennelig supernasalt holdepunkt hele veien. Og for min del var det aldri de store nedturene - mange falt av på Adore, og garantert enda flere på Machina. Men Corgan var aldri redd for å ta den sjansen. Det er vel både positive og negative effekter av å ha et av alt.rockens desidert største egoer. Et klart lyspunkt er den festlige komistripa som han inspirerte, Billy The Ego Maniac. Og skal man være helt ærlig, så er nok Corgan neppe den letteste å være i band med, og at det varte så lenge som det gjorde kan vel sies å være et lite mirakel.

Uansett. Over til Zeitgeist. Og ærlig talt, når bandet bak Gish, Siamese Dream og Mellon Collie slipper ny skive, så kaller jeg det en begivenhet av sjeldne dimensjoner. Aldri kommer noen til å forvente noe av samme kaliber, noe som selvsagt gjør Corgan til et lett offer. Hvorfor gidder han, liksom? Hva gjør Corgan i det tjueførste århundre? Jo det skal jeg fortelle dere. Der Machina ble litt druknet i grandiose, tidvis deliriske konsepter, har Billy tilsynelatende lagt fra seg flere av disse tendensene og laget en skive som er bedre enn fryktet. Selvfølgelig kjenner man igjen de typisk Corganske tekstene, som noen ganger er svulstigere enn mange mager kan tåle, men det hører egentlig med.

Vi skulle selvfølgelig så gjerne hatt James Iha og D'Arcy med, men det er vel lite sannsynlig. Til og med Melissa auf der Maur hadde vært godkjent, hun var ikke feil da hun tok over etter at D'Arcy sa takk for seg i 1999. Hun kommer vel uansett til å bli opptatt om ikke mange årene når Hole gjenforenes.

I forkant av Zeitgeist, fikk vi en forsmak i form av førstesingel Tarantula. Den dagen fikk fjortenåringen i meg godt tak igjen, og tok meg til et kaldt hjørne i yttergangen hvor jeg tyvlånte naboens Internett for å streame låta som akkurat hadde blitt lagt ut. Forberedt på å bli skuffet plasserte jeg meg på gulvet og trykka play. Tror jeg hørte gjennom den tre-fire ganger før jeg var i stand til å gjøre meg opp en mening. Melodiøs, kompleks, pompøs og rett og slett bunnsolid. Slik gikk det opp for meg at combacket var, og den kommende skiva hadde fått en start de færreste av gamle fans turte å håpe på. De en gang enormt aktive Pumpkins-forumene eksploderte, og forventningene til Zeitgeist var plutselig nesten realistiske.

Men selv om Zeitgeist inneholder noen relativt sterke bidrag til Pumpkins-katalogen, så finnes det jammen noen låter hvor Corgan tilsynelatende har gått seg vill i Zwan-lykketåka igjen. Det er vanskelig å vite om man skal gråte eller le på Starz. En låt som kunne vært interessant om ikke Corgan hadde endt opp med å høres ut som han parodierer seg selv. I slike tilfeller er det vanskelig å sympatisere med mannen, og det er nesten som han tester oss. Hadde det ikke vært for at det egentlig ikke kommer som noen stor overraskelse. Også på United States da som tikker inn på nesten ti minutter og forsøker å være en ny slags Silverfuck, eventuelt en motpart til den, uten å være i nærheten av samme brillians.

Alle "tidsånd"-vitsene er oppbrukt, men jeg tør påstå også litt irrelevante. Det er lite som tyder på at Corgan forsøker å gjenskape noe av det bandet leverte på midten av nittitallet sånn rent musikalsk, og åpner på en måte som virker som en naturlig fortsettelse av Machina. Til og med hvis man teller det gratis nedlastbare albumet Machina II, som vel for øvrig må ha vært et av de første i sitt slag da det kom i 2000.

Doomsday Clock åpnes av trommis Chamberlin, som jo som kjent var ute av bandet i tiden før og like etter Adore på grunn av rusproblemer. Nå er de to bestevenner og var de eneste to orginale Smashing Pumpkins medlemmene i Zwan også.

Det som tilsynelatende er det viktigste spørsmålet når det gjelder denne skiva er om Corgan burde ha gjenopptatt Smashing Pumpkins navnet. Og der er det i alle fall for min del litt både og. Det blir på en måte mest kaving i mørket av en Corgan som desperat ønsker å gjenskape det som en gang var. Men samtidig så er det Billy Corgan som har vært Smashing Pumpkins, de andre har i stor grad vært statister i Corgans opuser. Så egentlig så kan man vel ikke si noe særlig på at han har bestemt seg for å gjøre det slik han har gjort det.

Det er ikke for det at Zeitgeist er dårlig altså, for det er den ikke. Så selv om egoet til Corgan for lengst har nådd intergalaktiske dimensjoner, så har han laget noen bra låter også denne gangen. Nevnte Doomsday Clock er en åpning som kanskje lover mer enn resten kan holde, med unntak av Tarantula, men det finnes flere lyspunkter – Bring The Light, That's The Way (My Love Is) og 7 Shades of Black.

Tiden der Smashing Pumpkins vil være viktig eller av enorm interesse for mangfoldet er kanskje over, men det betyr ikke at Corgan har tenkt å gi seg. Han er nok bare sulten på folks likegyldighet, og ville aldri knelet for å få noens aksept. Det fortjener han litt ros for, og nå som det ser ut som bandet skal rulle videre så får vi håpe at han blir sulten nok til å lage et enda bedre album enn dette.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Wauvenfold - 3fold
Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir