cover

Finisterre

Saint Etienne

CD (2002) - Mantra Recordings / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Samplehappy / Easy Listening / Elektronika / Chillout / Club / Soul

Spor:
Action
Amateur
Language Lab
Soft Like Me
Summerisle
Stop And Think It Over
Shower Scene
The Way We Live Now
New Thing
B92
The More You Know
Finisterre

Referanser:
Sarah Cracknell
The Charlatans (UK)
Serge Gainsbourg
Human League
The Golden Palominos
Sneaker Pimps
Recoil

Vis flere data

Se også:
Tiger Bay - Saint Etienne (1994)
Smash The System - Singles And More - Saint Etienne (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ekko-ko-ko-ko-ko

Saint Etienne har funnet tilbake til plattformen sin. Vi sier vælkømmin hemmat!

Jeg har vært bekymra en stund, men skuldrene begynner å senke seg litt igjen nå. Etter min mening rota Saint Etienne seg bort i seg selv under den fire år lange utgivelsespausen som fulgte etter Tiger Bay (1994). Jeg har aldri skjønt sammenlikningene mellom Saint Etienne og The Cardigans, en parallell som ble trukket alt for ofte i disse årene. Det eneste som manglet var at Saint Etienne skulle legge anker i Cardigans' "eget" studio, noe de selvfølgelig gjorde da de søkte audiens hos Kong Tore Johansson for å spille inn Good Humor. Joda, det ble fremdeles konsentrert pop. Men ikke god pop. Til det var skiva for polert og homogen, og ikke minst for satt i et lydbilde som strengt tatt ikke var deres.

Den kanskje største feilen var den å basere hele plata på ekte instrumenter og innleide musikere. Forståelig ut fra bandets ønske om å fornye seg, men samtidig litt dumt med tanke på at de allerede hadde laget seg et eget og effektivt domene med en møysommelig sammensetning av samplinger på de tre forutgående skivene. Det minst smarte var likevel å la Cracknells stemme bli hovedfokuset i lydbildet. La oss være ærlige; Cracknell er ingen spesielt god vokalist, og så absolutt ingen diva å basere et live-konsept på. I seg selv er hun temmelig endimensjonal, med en like enerverende som repeterende frasert vokal som fremste kjennetegn og "forte". Som en integrert del av bandet og lydbildet derimot, klangbelagt og lagt lavt i miks, er hun en sterk faktor i Saint Etiennes unike melodiske og delikate schmeckeri.

Med Sound Of Water gikk de til den helt andre siden. Det har vel aldri blitt offenlig bekreftet, men det lukta konseptalbum og lydbildeforskning lang vei. Et sterkere trekk enn Good Humor, javel. Mer eksperimentell og tilbakelent i uttrykket, samtidig veldig distansert og kjølig i sin fulle lengde og i sine instrumentale flyktighet. At en redigert versjon av det ni minutter lange meandrende kuttet How We Used To Live ble første singel forteller vel også litt om at det ikke var den store schlegerparaden vi ble tildelt.

Good Humor hadde altså popen (innholdet) som fokus, mens Sound Of Water ble en oppvisning av mulighetene for eksperimenter i lydbildet (formen). Hvor ble det av kombinasjonen?

La meg forsøke å være glassklar i mitt syn på Saint Etienne: Dette bandet startet med en temmelig uttalt agenda, å bli et foregangsband for den idealiserte og "rene" popen som på sitt vis døde bort samtidig med uttrykket "Swingin' London". Og joda, de har alltid fikla med mye rart, streifa en og annen sidevei, men alltid med popgenren som et overordnet og samlende kraftsentrum. Kanskje viktigst av alt; de har gitt til kjenne mye delikat stumpesving og humor, tidvis frekk humor til og med, men alltid med en respektfylt, oppriktig og estetisk tilnærming til pophåndverket. Litt sånn som Burt Bacharach i hans velmaktsdager.

I dag virker det imidlertid som om Saint Etienne har forska seg ferdig på ekstremene ved band-konseptet sitt. Det kan være vanskelig å oppdage gjennom den åpnende Action, som mest av alt høres ut som en remake av Basement Jaxx' Rendez-Vu, med den kvinnelige vokalen som fremste forskjell. Den knallharde førstesingelen Amateur er heller ikke det mest forsonlige trekket. Den høyt miksede stemmen til Cracknell viser nok en gang at båndbredden hennes er temmelig smal og litt forpint i ytterkantene. Refrengharmoniene derimot, jo her begynner vi å kjenne noe i hele systemet igjen.

Og ganske riktig, den erkebritiske stemmen som "introduserer" instrumentalen Language Lab, bærer klare paralleller til stemningssnuttene som brøt opp lydbildet, men samtidig forankret sjarmen i låtrekka på samplehappy-mesterverket So Tough (1993). Med det faller mye på plass igjen. Den spede, flytende oppbygningen med et Rhodes-piano, en spansk gitar og en pistrete munnspill-sampling (à la Former Lover), pompøse strykere (à la Marble Lions), før pianoet tar feste og de introduserer et frekt, frekt, frekt, frekt, frekt tverrfløytemotiv over mellotron-strykere... DET er gode sekunder, mine venner. Og det å deretter "forløse" sporet ved å rappe bassen til Serge Gainsbourg (Je T'Aime... Mois Non Plus), det kan man bare ikke la være å smile av. Jepp, Language Lab reintroduserer Saint Etienne som leverandører av sofistikert og småskrudd pop på siden av hitlistene.

Finisterre er et album fullt av referanser til andre artister - nesten en til hver låt, faktisk. Viktigere er det dog å påpeke de mange egenreferansene Saint Etienne legger opp. Det tyder etter all sannsynlighet på at de har klart å feste en bevissthet rundt sin egen identitet, en identitet tuftet på samplehappy. Greit, Etienne bruker ikke på langt nær så mange eksterne samples lenger, men arrangementene løper like fullt etter montasjemetoden de introduserte på sine første album. Det er i sammensettingen av det usannsynlige, like mye som det sannsynlige, at dette bandet arbeider optimalt. I det å se muligheter i lyder og biter som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre.

Med dette som nøkkel blir det så mye enklere å se at Saint Etienne her gjør et forsøk på å forankre tilløpene til progresjon innenfor basen sin. I de orgeldvelende siste sekundene av Language Lab hører vi for eksempel en lavt mikset og klanglagt plystring - et ekko fra de mange romklang-sterke lydbitene på So Tough. På Soft Like Me introduserer de Wildflower og hennes Queen Latifah-aktige rap som et supplement til Sarah Cracknells sommerbris av et refreng - et stunt de også kjørte på med Q-tee på Avenue og ikke minst Filthy der bak i 1993. Den merkelige, men samtidig overlekre godbiten Summerisle er på sin side en nydelig kombinasjon av de pastorale trekkene ved Tiger Bay og de kjølige lounge-taktene som hvilte gjennom store deler av Sound Of Water.

Med soul-balladen Stop And Think It Over trekker de 50/50 på sin egen fortid med Avenue og Cracknells solo-album Lipslide (1997). Merkelig nok er det også Cracknells første album som blir hovedreferansen når selve høydepunktet, eurotechnolåta Shower Scene, tar over i låtrekka. Stanley og Wiggs får på sin side vise hvor rutinerte låtsnekrere de har blitt med den dymaniske og cineastiske semi-instrumentalen The Way We Live Now - muligens en selvironisk kommentar til The Way We Used To Live fra forgjengeren. Med New Thing gjør de en merkelig vending mot begynnelsen av 80-tallet og New Wave, til forveksling likt The Human League. Muligens enda merkeligere er det at den påfølgende The More You Know faktisk minner om en blanding av nettopp Human League og Princes Minneapolis-sound i samme periode. Ikke helt min greie, må jeg innrømme. Den retrosvingen syns jeg Sneaker Pimps klarte hakket bedre på årets Bloodsport.

Oppsummeringsvis er det nok egenreferansene som sitter best mot følelsesbarometeret. Forsøkene på nyvinning mangler fremdeles elegansen de kan oppvise når de står på egen grunn. Den mest progressive låta, det avsluttende tittelkuttet, viser dog at det ikke er umulig for dette bandet å gå nye retninger og samtidig å lykkes. Her låner de inn Sarah Churchills Hope Sandoval-aktige stemme til å snakke behagelig over det repetetive dub-kompet, og resultatet havner sånn omtrent borti gata til The Golden Palominos. Eller kanskje snarere Recoil? Uansett er det deilig å kunne le litt til/med Saint Etienne igjen, det begynte faktisk å bli noen år siden sist.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

(Nonesuch)

Dagens tekst: hvis du bare skal ha en plate i år, så er det ingen vits å utsette kjøpet.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz