Starless and the Bible Black Sabbath

Acid Mothers Temple

CD (2006) - Alien8

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

King Sabbath

Acid Mothers demonterer og destillerer Black Sabbath og King Crimson på sedvanlig mektig vis.

Av Bjørn Hammershaug

Del på facebook12.05.2006

Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless and Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp her. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det innholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet her stamper noe i en tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

Woman From a Hell er 6 minutter som viser AMT angripe Sabbath med større punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på.

Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall denne anmelder deres mer kosmiske toner og anbefaler heller Anthems of the Space (2005).

Groovissimo