cover

Time: Gentlemen

Philip Kane

CD (2005) - Corrupt / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Soul / Poprock / Crooner / Countryrock

Spor:
Paul Bowles' Last Letter to His Long-Dead Wife (There Is No Easy Way to Say Goodbye)
California
On Being Alive
A Big Hole in the Ground
...Still
If This Is True?
Baby, Those Bastards Star!
Lies and Half Lies
Thereseinstadt - Our New Quarter
What a Man's Got to Do
The Ballad of the Single Father
The Reason I Love Her

Referanser:
Al Green
Nick Cave
Antony and the Johnsons
Scott Walker
Tindersticks

Vis flere data

Se også:
Songs For Swinging Lovers - Philip Kane (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Songar frå sjela sin bakgard

Ein mystisk herre frå London, med stor stemme, poetisk brodd og fertile tonar.

I det sør-austre hjørne av London bur ein mann med ei fabelaktig songstemme. Her lever han i anonyme former, avsondra frå det moderne og pulserande bylivet. Så prøver ein å skaffe seg opplysningar om mannen ved å google namnet hans, er det særdeles tynt med treff. Men litt finn ein på ei ikkje altfor rikhaldig heimeside. Noko beskjeden omtalar han musikken sin som "shit you simply do not need", men takkar samstundes audmjukt alle som finn på å uttale seg positivt om songane hans. For så i neste trekk å erklære seg nokså bramfritt som poet, historieforteljar og drittsekk. Han verkar å ha både asosiale og sjølvdestruktive anlegg, men også frisinna og omfamnande perspektiv. Han er eit mysterium og ein altfor godt gøymt løyndom.

Philip Kane debuterte som soloartist i godt vaksen alder med albumet Songs For Swinging Lovers (2003). Med si Al Green-slekta røyst, sin poetiske brodd og sine inspirerte tonar serverte han både mørke og merkelige historier om folk på kant med tilværet, det vedtekne, sanningane, løgnene og seg sjølv. Med den fantastiske Me, The Ladyboy, and Gloria Estefan som frontløpar. No to år seinare er han klar med sitt andre soloalbum. Det ber tittelen Time: Gentlemen og er faktisk ei endå sterkare oppleving.

Sidan han har denne soulsmidde stemma blir det sjølvsagt til at ein tenkjer i retning både nemnte Green, Otis Redding og Smokey Robinson. Biletet er likevel meir komplekst enn som så. Han har også crooner-hang à la Scott Walker, Stuart Staples og Nick Cave, og har litt meir enn ei flott stemme tilfelles med Antony and the Johnsons. Han er ein kar som i musikalsk samanheng ikkje er redd for å stå fram verken som avkledd, påkledd, vanskelig eller enkel. Melodisk sett turnerer låtane hans kring velkjente formlar, men det er sterke og grøderike formlar. Han skaper tonar som med den rette straumlinjeforma produksjonen, og dei rette harmlause formuleringane sikkert kunne sjarmert seg inn i hjerta til veldig mange. Men det er sjølvsagt ikkje vegen å gå for ein sjølvdestruktiv faen som mykje heller vil skildre dei forhutla, forkasta, forelska, fortvila og forbanna enn å tekkast dei vellykka, velorienterte, veltalande, velmeinande og velskodde.

Den amerikanske forfattaren Paul Bowles hadde god anledning til å skrive mange brev til si avdøde kone (han overlevde henne med 26 år). Om han gjorde det veit ikkje eg, men Philip Kane startar Time: Gentlemen med eit fiktivt eit. Paul Bowles Last Letter to His Long-Dead Wife er ein skjør, dirrande og sakte veksande ballade. Vi møter ein skrøpelig bitter gammal mann som sitt på verandaen sin i Tangier og ventar på døden; "but there is no easy way to say goodbye".

Frå denne skjellsettande opninga drar vi rett til California. Og "hey-hey" her er vi over i eit langt meir catchy og popfiksert distrikt. Til lyse og strålande tonar fortel hovudpersonen om ei kjærleiksaffære som surna stygt, tilbake i 1992 ein gong. Paret i On Being Alive held saman, men med rusmisbruk som limen, og ute i det fjerne blir barna deira stygt forsømt. Ei låt med Tindersticks-strøk, og med ei Sophie Lane på utfyllande vokalisering. Sophie dukkar forresten opp med fruktbar songinnsats på fleire av spora her. Ved nokre tilfeller får ho endåtil fylgje av riktig så mange.

Den fyldigaste soulkrafta er å finne i A Big Hole in the Ground og Lies and Half Lies. To låtar borne fram av mangestemt koring, friske blåsarar og generell "da-da-da-daa-da da-daa". Særlig sistnemnte er eit smittande tiltak som lett bringe ein ned på kne, før ein med heva armar og glødande blikk stemmer i:

"Not everything innocent is beautiful,
not everything beautiful is innocent.
There are lies and there are half-lies;
And then there me, I'm the only one you'll ever need..."

Akkurat som mange andre av desse som luskar rundt i sjela sin bakgard (les Cave, Waits, Antony, Reed) er Kane kar for å finne det vakre i det stygge og det stygge i det vakre, skrape bort all ferniss og presentere skikkelsane sine utan rustning. If This Is True? spør ein av Kane sine portretterte, og det er ikkje den edle og glansfulle sida av mannen vi vert kjent med. Fyren nektar å godta konsekvensen av at han og ho "are lost on different corners of the same world". Så når ho konfronterer han med si avgjerd om å dra sin veg veks mismotet han over hovudet. Dystre strykarar underbygger ytterligare at dette handlar om å ha det skikkelig vondt.

Han har det ikkje heilt godt faren i The Ballad of the Single Father heller, der han startar med å deklarere at han ikkje har "kissed a woman in over 2 1/2 years". Svikta og einsam sit han der med ansvar for gard og born og konstaterer at han må leve livet sitt "by the song of Kenny Rogers". Om kvelden trøystar han seg derfor med whiskeyflaska til han blir "the smallest island in the stream". Sjølvsagt er det tragisk, men samstundes synes eg å skimta konturane av eit skeivt smil hos Kane idet han avsluttar songen med; "you picked a fine time to leave me Lucille". Når vi først er i countrytraktene passar det vel også å nemne den reinspikka countrylåta What a Man's Got to Do. Her snur Kane opp ned på alle cowboymytar og køyrer ei velkjent klisjé inn på eit eksistensielt langt driftigare spor når han ytrar at "if I only knew what a man's gotta do".

Til skarpe tonar, kryp og klorar Thereseinstadt - Our New Quarter seg fram i lyset. Å hevde at hovudpersonen her er ein angrande syndar er å ta for svakt i. Han har vore i krigen, han har tydeligvis gjort stygge ting, og no ber han ikkje om nåde men om å få si straff; "knowing I deserve hell, and ready to embrace my punishment". For så, tynga av sine handlingar, å søke ned til elva og komme med fylgjande sukk; "and though I weep enough tears to burst the banks of the Elbe, there are not enough tears to wash clean this soul of mine".

Tårer vert det også felt i det noko ustabile tilfellet Baby, Those Bastard Stars. I ei låt som vekslar mellom tunge og lette parti møter vi ein lunefull type som kanskje ikkje har dei beste ideane for eit vellykka stemnemøte; "let's go out tonight, we'll drive the car into the brick wall, you can be the grand dame of self abuse, I'll be the Patron Saint of Absolutely Fuck-All".

Den motsette sida av Philip Kane får vi servert med ...Still. Her han til harpeklang og pianotårer fremjar metaforar av langt meir yndefull karakter. Det er både fuglar, blomar, årstider og kjærleik, før den tilslutt sprett inn på eit to minuttar langt blåsarorientert og skarpt funky spor. Medan avsluttande The Reason I Love Her held seg til vemodsfulle piano- og strykartonar heile vegen, og set eit nennsamt og vakkert punktum.

Dette er stoff som okkuperer tankane, hærtek sansane og infiltrerer sjelegangane. Ja, dette er eit album ein ikkje skal sette for langt nede på ventelista.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo