cover

Bounce

Bon Jovi

CD (2002) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Lettmetall

Spor:
Undivided
Everyday
The Distance
Joey
Misunderstood
All About Lovin' You
Hook Me Up
Right Side Of Wrong
Love Me Back To Life
You Had Me From Hello
Bounce
Open All Night

Referanser:
Aerosmith
Kiss
Ugly Kid Joe
Bryan Adams
Def Leppard

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Smaker som... kylling!

Utrolig, selv en katastrofe som 11. september kan amerikaniseres.

Det bare måtte komme et rush av filmer, dikt, bøker, grafikk og musikk som et resultat av 11. september i fjor. I utgangspunktet håpet jeg at kritikerkorpsene verden over skulle la alt passere med velvilje, la folk få en redelig sjanse til å bearbeide tanker og inntrykk og heller vente noen år frem i tid før vi begynte å kikke oss tilbake for å se nærmere på hva som strengt tatt holdt og ikke holdt rent kvalitativt. Jeg registrerer dog at en profilert artist som Bruce Springsteen allerede har mottatt en rekke uppercuts og sluggerslag for sin bearbeiding av hendelsen på The Rising - så mye for den uskylden, ballet er allerede i gang.

Jeg syns fremdeles at man skal være ytterst forsiktig med å kimse av en amerikaners traumer etter 11. september 2001. Senkningen av Twin Towers på Manhattan var en tragedie som berørte millioner verden over, og med tanke på at Jon Bon Jovi kunne bevitne katastrofen fra stuevinduet i "nabolaget" New Jersey skulle det vel bare mangle om han ikke falt inn i et slags eksistensielt koma. Jeg ble temmelig overrasket da han i juli i år i klare og følelsesforenlige ordelag fortalte Rolling Stone om hva hendelsen hadde betydd for ham som menneske og som artist: "People are going to finally stop and take notice of the wasted time we've spent over the last twenty years doing a whole lot of nothing. (...) Creating movies and music and art that was somewhat disposable. If you were working on a crap movie the day that that happened, you sit back and ask; Is this all I'm doing with my life?"

Kors, kunne det virkelig være sant? At Jon Bon Jovi var i ferd med å revurdere sin tilværelse, sin karrière, sin musikk? I noen måneder har jeg faktisk trodd at dette kunne være et veiskille for bandet, at de ville gå i seg selv og høre at de selv har vært forgangsmenn innen det å "skape musikk og kunst som på et vis var forgjengelig". Det er derfor ufattelig trist å høre at Bon Jovis kanalisering av hendelsen inn i sitt musikalske uttrykk snarere tøyer empatien til bristepunktet.

Det var tydelig allerede ved singelslippet Everyday, der man raskt kunne notere at de musikalsk vandret på samme gjengrodde stier som tidligere. Men tekstene, da? Noen redningsplanke der? "Hear me when I say / gonna live my life everyday / I'm gonna touch the sky / spread these wings and fly / I ain't here to play / Gonna live my life everyday". Niks, intet nytt der heller. Jon Bon Jovi feier nok en gang lyrikken sin gjennom nødrimsmaskineriet og "Den amerikanske drømmen"-metaforer til det blinker Rema i coveret. Det er Livin' On A Prayer, Wild As The Wind og Keep The Faith om igjen! Skuff! (Men hva kan man egentlig vente når Bon Jovi og Sambora henter inn Andreas "Backstreet Boys/Westlife" Carlsson og, atter en gang, Desmond "Livin' On A Prayer" Child til hjelp på låtsnekringa?)

Om man ser bort fra den like billige teksten klarer de seg litt bedre i det mer lovende åpningssporet, med den superamerikanske tittelen Undivided. Det er lenge siden vi hørte Bon Jovi så aggressive. Versene er ulmende og det Aerosmith-aktige refrenget så "støyende" at de endelig når taket i popmetall-genren, ja til og med skraper inn mot nu-metallen. Men så er 11. september ferdig behandlet og verden kan talende nok gå tilbake til sitt vante. I Bon Jovis tilfelle betyr dette at du får enda en skive med en lett blanding av melodiske poprockere med tidvis røffe kanter og avføringsfremmende balladesvisker.

De ender til og med opp med å referere til de samme artistene som tidligere: I den pompøse balladen Joey virker det som de gjør et nytt forsøk på å høres ut som Bruce Springsteen & The E Street Band, men ender i stedet opp som Ray Sawyer og Dr. Hook. Røffest og mest vellykket blir det merkelig nok når de prøver å ta Def Leppards lydbilde inn på 90-tallet(!) i Hook Me Up. Det aller gyseligste øyeblikket oppstår dog når de går for litt klassisk ungdomsfrieri i riff-rafferiet Misunderstood. Med All About Lovin' You gjør de nok et ufarlig fremstøt mot Aerosmiths mykere sider, denne gang med I Don't Wanna Miss A Thing som mål, mens Eric Claptons Wonderful Tonight får en liten konkurrent når de slår den avsluttende trykkeren Open All Night i bordet.

Oppsummering: Bon Jovi har gått i seg selv etter de opprivende scenene 11. september 2001 og kommet ut igjen akkurat som de var dagen før. I og for seg er det et standpunkt i seg selv, et standpunkt vi sikkert lever etter de fleste av oss - jeg mener; hvor mange av oss fikk egentlig livet og rutinene våre snudd på hodet etter dette? Problemet med Bon Jovis standhaftighet ved eget uttrykk er dog at det var slitent allerede før september i fjor. Alle gjør det de kan best, og ingen søker å utfordre hverandre innad i bandet - kanskje aller tydeligst når Sambora tilsynelatende helt umotivert slenger inn sin slitne signatur-vocoder i begynnelsen på Love Me Back To Life. Når de nå returnerer til det de alltid har gjort er det temmelig uten glød og like f-o-r-u-t-s-i-g-b-a-r-t "fint" og ufarlig som det har vært siden 1986. Og når det gjelder det å ta tak i et såpass alvorlig traume som at to skyskrapere deiser i bakken med tusener av menneskeliv bokstavelig talt knust... der står de tilbake totalt strippet for kredibilitet med et utspill som Bounce.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon

(ta:lik)

Bergfolket, myregubbenes og huldras instrument på det som ifølge vår skribent er årets norske plate.

Flere:

Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe
Ought - More Than Any Other Day