cover

Higher Planes

Jimi Tenor

CD (2003) - Kitty-Yo / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Jazz / Eksperimentell

Spor:
Cosmic Dive
Higher Planes
Trumpcard
Good Day
Black Hole
Dirty Jimi
Tapiola
Spending Time
Let The Music
Expariot
Nuclear Fusion
Stargazing

Referanser:
Frank Zappa
Steely Dan
Bobby Hughes Combination

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ompa til du dør

Kongen av ompatechno er tilbake med blåsere og rytmer i manesjen.

Etter tre utgivelser på Warp og internasjonal hyllest, slipper Jimi Tenor sitt nyeste verk på kredible Kitty-Yo. Higher Planes presenterer Jimi Tenor på vei tilbake til utgangspunktet: blåsere i heftig møte med analoge og elektroniske rytmer. Det var denne miksturen som gjorde Tenor til et sjarmerende utskudd i den elektroniske jungelen på slutten av 90-tallet. Når finnen tok sin musikk til scenen var det i sterk kontrast til introverte elektronika-artister, og referanser til funkmoderskipet Parliament/Funkadelic lesket munnhulen til publikummet. Selv stod jeg måpende tilbake etter at Jimi Tenors outrerte scenefigur feide over Jazid i Oslo i '99.

Det er live-uttrykket med full blåserekke som dominerer Higher Planes hvor låtene Trumpcard og Nuclear Fusion er hentet fra en konsert i Helsinki sammen med det finske storbandet UMO Jazz Orchestra. Åpningen holdes i et overraskende tradisjonell jazzfunk-stil, hvor fokuset er rettet mot en fet blåserekke og en gjentagelse av tittelen Cosmic Dive. Tittellåta følger i et mer kjent Tenor-landskap, med programmerte rytmer og en svevende melodilinje hjulpet av vokal og tangenter. Maurice Fulton står for programmeringen, som ligger i bakgrunnen og minner om Tenors Warp-dager - i sterk kontrast til det øvrige analoge preget på innspillingen.

Låtene som er hentet fra konserten med UMO Jazz Orchestra skiller seg ut på albumet med et klarere storbandpreg, som i ytterste konsekvens blander kjenningsmelodien til James Bond-filmene inn i galskapen på Trumpcard. Nuclear Fusion drar storbanduttrykket enda lengre ut på venstre fløy med en låt som åpner med Jimi Tenor på photophone og et nesten ambient uttrykk. Deretter opptar låta et mer jazza uttrykk i tradisjonell forstand med blåserne og gitar som fremste instrumenter. Det er interessant til tider, men Tenor selv drukner i stor grad på disse låtene, og jeg blir sittende igjen med følelsen av å høre på hvilket som helst fusion-inspirert band fra 70-tallet.

Når Jimi Tenor ikke høres ut som et storband fra 70-tallet høres han ut som et soundtrack til 70-tallets detektivfilmer og TV-serier. Dirty Jimi er en hyllest til Dirty Harry-universet befolket av menn med baller og damer med pupper pakket inn i latex. Blåserekken er fortsatt i fokus med Jimi Tenor på tenorsaksofon. Når Higher Planes ikke høres ut som et fusionblaff fra 70-tallet høres det ut som et psykedeliatilbakeslag fra 70-tallet, som på Tapiola hvor massivt orgel og gitar duellerer. Ett av høydepunktene på albumet er den tilbakelente Spending Time hvor Tenor gjør sitt ytterste for å høres ut som en blanding av Frank Zappa og Steely Dan. Resultatet er et dampende erotisk spor som Hugh Hefner sikkert hadde satt pris på da han regjerte 70-tallet.

I mitt hode er Let The Music det nærmeste Jimi Tenor kommer en singel på dette albumet. Sammen med Good Day, er dette eneste spor på skiva med et kommersielt spiselig vers og refreng. Tenor viser frem fløyteferdighetene midtveis og kommer opp med et godt groove som driver låta og hever den over materialet som i for stor grad blir hengende igjen i storbandmyra. Expatriot følger etter og dreper det lille kommersielle potensialet med klagende saksofon og minimalistisk droning.

Higher Planes rundes av med den avbalanserte Stargazing som følger opp 70-talls inspirasjonen som preger hele innspillingen. Herrene Moog og Rhodes setter sitt umiskjennelige preg også på denne låta, og Tenor dreier på ny vokalen i retning av en snill Frank Zappa eller en sær variant av Donald Fagen. Jeg har vanskelig for å anbefale dette albumet veldig sterkt. For de som har fulgt Jimi Tenor over de siste utgivelsene er det kanskje interessant å høre mannen på ny i ompa-humør, mens de som forventer en ny Intervision eller Organism nok blir skuffet over mannens hang til tradisjonell storband-fusionjazz på Higher Planes.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.