cover

The Fury of Our Maker's Hand

DevilDriver

CD (2005) - Roadrunner / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Thrash / Hardcore / Death metal / Heavy metal / Black metal

Spor:
End Of The Line
Driving Down The Darkness
Grinf**ked
Hold Back The Day
Sin & Sacrifice
Ripped Apart
Pale Horse Apocalypse
Just Run
Impending Disaster
Bear Witness Unto
Before The Hangman's Noose
The Fury Of Our Maker's Hand

Referanser:
Pantera
Chimaira
Grimfist
At the Gates
Slayer

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Release the fury!

Forfriskende og aggressiv ekstrem-metall som lyser opp hverdagen i nåtidens moderne, men akk så grå metalcore-masse.

Dez Fafara har hevdet at det var i DevilDriver han omsider fikk utløp for sine musikalske etterstrebinger, noe jeg ikke tviler et sekund på, hans tidligere musikalske bragder tatt i betraktning. Først da nu-metal bandet Coal Chamber ble oppløst i 2003 så han sitt snitt til å starte et band som helt og holdent skulle følge hans visjoner. Og resultatet? DevilDriver selvfølgelig.

Selv ble jeg først oppmerksom på bandet da noen tipset meg om den selvtitulerte debutskiva som så dagens lys for to år siden, og jeg tente veldig på det jeg hørte. DevilDriver overrumplet meg med en infernalsk dyp groove av de sjeldne, samt en sjangermiks som var spesielt elegant blandet med unntak av de småharske nu-metal bitene som fløt nonchalant i suppeskorpa.

Men verken dette eller det litt kjipe grungedunstende lydbildet var nok til å ødelegge helhetsopplevelsen, og innerst inne bar jeg også på en liten drøm om å en gang få oppleve et annerledes DevilDriver. Et band som en dag ville makte å by på en virkelig finslipt og basstung produksjon, finraket for alt som heter nu-metal, med låter som formelig kom til å dryppe av kremriff etter kremriff. Potensialet duvet besnærende i bakgrunnen, og antageligvis var det allerede den gang snarere et spørsmål om når enn hvis dette skulle skje. Innimellom blir drømmer mirakuløst til virkelighet, og med The Fury Of Our Maker's Hand klarte DevilDriver å realisere mine forventningsfulle ønsker. Denne gangen ble de også virkeliggjort til gagns!

For det første har nu-metal influensene fullstendig forduftet nå, mens death metal-referansene har vokst og blitt enda tydeligere. Et godt eksempel på dette er åpningssporet End Of the Line, i tillegg til skivas første singelkutt Hold Back the Day som allerede har blitt utstyrt med en musikkvideo. Her er linkene til spesielt den melodiøse death metal-scenen veldig solide, og kan vanskelig overses - uten at det er noe negativt i det. Den tunge rytmeseksjonen akkompagneres av to svært lekne og stødige gitarer, mens musikernes samspill mest av alt underbygger hvor enormt tighte DevilDriver har blitt på bare to år. Den generelle utvungne attituden er også svært imponerende, mens det er trommene som spesielt må trekkes frem. Uten John Boecklins selvsikre og massive hamring i bakgrunnen ville mye av den taktfaste og thrasha spensten forsvunnet.

Nå skal jeg virkelig ikke påstå at DevilDriver har funnet opp kruttet, eller eksplosiver av noe annet slag, men hva gjør det vel at man drar kjensel på et riff eller to når det ferdigsmeltede resultatet sparker så titanisk hardt som dette? Norske Grimfist brukte for eksempel mye av den samme oppskriften på sin Ghouls of Grandeur, uten at på noen måte undergravde det faktum at albumet like fullt var smekkfullt av saftige metalliske godbiter.

På The Fury Of Our Maker's Hand har DevilDriver faktisk klart å gjøre det som er de færreste band forunt, nemlig å skape et album med kun gode låter. Å trekke frem favorittspor er derfor et nærmest nyttesløst prosjekt. Albumet har blitt grundig gjennomlyttet og finsøkt utallige ganger, men jeg har ennå ikke klart å finne noen låter som peker seg særskilt ut i den negative retningen, noe som er en prestasjon i seg selv. Den røde tråden er like rød på Ripped Apart som på det avsluttende tittelsporet, og de fengende gitarriffene med sine vanvittig fete overganger og taktomskifter holder seg overraskende freske 51 minutter til ende.

Derimot er albumets største svakhet utvilsomt Fafaras til tider svært så monotone ekstremvokal. Mannen er ingen ny Anselmo (han prøver riktignok hardt til tider), og selv om growlingen holder et respektabelt nivå og registeret ikke er så verst, trekker hans unyanserte strupebruk totalinntrykket noe ned. Hakket mer variasjon ville gjort susen, men man kan sjelden få alt man vil her i livet. Denne lille detaljen kan uansett ikke rokke ved det faktumet at DevilDriver med dette albumet står for en av årets sterkeste ekstremmetal-utgivelser.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Side Brok - Høge Brelle

(pinaDgreit)

Enten du har smale eller side brok, eller sidemål, er hip hop fra Hovdebygda og Peder den kvite neger noe å få med seg.

Flere:

Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus
Bob Dylan - Modern Times