cover

Frengers

Mew

CD (2003) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop

Spor:
Am I Wry? No
156
Snow Brigade
Symmetry
Behind The Drapes
Her Voice Is Beyond Her Years
Eight Flew Over, One Was Destroyed
She Came Home For Christmas
She Spider
Comforting Sounds

Referanser:
Lano Places
Motorpsycho
Placebo
Sigur Rós
Poor Rich Ones
Muse
Eskobar

Vis flere data

Se også:
No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away / No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away - Mew (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Mjøu

Mew besitter nok storslagne visjoner, men de evner ikke helt å omsette dem i lyd.

Jeg var ikke den eneste som ble sjarmert av Mews singel Am I Wry? No da den relativt overraskende dukket opp på norske radioer senhøsten 2002. Låta var et lite fyrverkeri av brudne taktarter, samt ulike rytmiske og tonale idéer som fungerte som bare pokker i en helhet. I sum satt vi tilbake med en merkelig indiepoper som tross alle de 90-graders vendingene maktet å presentere seg som en god poplåt med upåklagelig driv. Snakk om å legge lista høyt.

La meg til en forandring forfølge denne utbrukte "lista-klisjéen" i noen tankesvirvler: Har du noen gang lagt merke til ansiktet på en høydehopper når han/hun for første gang går over to meter uten å rive i en konkurranse? Det har jeg. I noen millisekunder etter landing på tjukkasen kikker de opp på lista med et nesten vantro overrasket uttrykk før gleden bryter løs. Jeg tviler på at Mew forsto hva de slapp løs da de ga til kjenne Am I Wry? No som første smakebit fra Frengers. De burde hatt nettopp dette overraskede uttrykket, men nei - i bandets øyne er de tydeligvis like store som sin første lykksalige innernier. I alle intervjuer og uttalelser jeg har lest med bandet har de nemlig bedyret sitt særpreg og sin unike bandkjemi med henblikk på at ingen av dem kunne spille før de startet bandet. Likeledes skal bandmedlemmenes fortid og fremtid innen filmmediet visstnok tilføre det musikalske uttrykket cineasitiske visjoner, nok et argument for bandets unike sound.

Unik meg langt opp i ****. Dersom man skreller av alle de vanlige nybegynnerklisjéene står man tilbake med en jevnt god indiepopplate fra et godt popband. Det er altså ikke noe galt med innholdet i seg - jeg skal faktisk innrømme at jeg koser meg med store deler av skiva. Jeg vil bare advare deg mot å forvente mirakler etter en lite representativ førstesingel. Det kan muligens høres vel nasjonalistisk ut, men det er min status som nordmann som faller våre danske venner argumentativt tungt i ryggsøyla. Her på bjerget har band som spesielt Motorpsycho og Poor Rich Ones lenge skjemt oss bort med både bedre og snedigere utstakinger av de visjonene som legges ned her. Noen vil kanskje huske Motorpsychos øvinger i å upoppe poplåter på midten av 90-tallet, herunder 90-graders momenter med voldsomme dynamiske fall og stigninger under låter som A Shrug & A Fistful, 's Numbness og Sinful Windborne. Poor Rich Ones har på sin side holdt en urokkelig fokus på William Marhaugs spinkle melodiske stemme over småskeive, men stabile indiepoplåter - med små tjuverier fra rockgenren.

Det er akkurat dette som er hovedingrediensene i Mews lille indie-cocktail anno 2003. De søker å overraske, skape spenninger i arrangementene og holde lytteren i et suggererende grep. Ingen av låtene evner imidlertid å utfordre lytteren nevneverdig, verken tonalt, arrangementsmessig eller "intellektuelt". Ei heller klarer de å bygge opp de store visjonene, selv i det åpenbare forsøket på å skape episke stemninger i den avsluttende Comforting Sounds - minnet av Motorpsychos fantastiske The Golden Core kommer nok litt for nært. Mew drar seg likevel godt i land ved å holde Jonas Bjerres falsett godt forsynt med fine melodiske løp gjennom hele skiva, med høydepunkter i 156, Eight Flew Over og den veldig Poor Rich Onske Behind The Drapes.

Noen har kanskje hørt rykter om at Stina Nordenstam legger sitt vokale talent til et av skivas ti spor. Joda, det kan jeg bekrefte, men det er faktisk ikke på småvakre Symmetry, som de fleste sikkert kommer til å tro. Den stemmen tilhører Becky Jarrett; visstnok ei 14 år gammel snupselure fra Georgia i Statene, som i et pastellbekledt parløp med Jonas Bjerre gir Mew deres egen lille parallell til samarbeidet Eskobar/Heather Nova i 2002. Nordenstam dukker på sin side opp på Her Voice Is Beyond Her Years - et av skivas mer anonyme bidrag, og samtidig en bekreftelse på at selv ikke denne lille kompetente svensken makter å gjøre gull ut av alt hun berører. Her klarer jeg ikke å unngå å sette et lite tankekors over bruken av ekstern vokalkompetanse: Hvorfor benytte seg av to stemmer som er så like?

I mine øyne er Frengers fremste kvalitet at den i all sin melodiøse utfoldelse er godt egnet som soundtrack til vårt kommende møte med tinende vårsol. For min del fungerer den merkelig nok best på sitt dynamisk jevne, det vil si ikke i et for svulstig øyeblikk som She Came Home For Christmas, eller i den Muse-aktig krakilske She Spider. Klokka mars på året sier smaksløkene mine en firer, men jeg bærer en nagende tvil rundt denne karakterens holdbarhet fram mot tida da vi kan si at klokka er juli.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Do You Know House? - Volume One

(V2)

Dance Tracks, 91 East 3 rd St., 1st Ave., NYC. Tel: + 1 212 260 8729.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See