cover

Good News for People Who Love Bad News

Modest Mouse

CD (2004) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-punk / New Wave

Spor:
Horn Intro 
The World at Large
Float On
Ocean Breathes Salty
Dig Your Grave
Bury Me With It
Dance Hall
Bukowski
This Devil's Workday
The View
Satin in a Coffin
Interlude
Blame It On the Tetons
Black Cadillacs
One Chance 
The Good Times Are Killing Me

Referanser:
Talking Heads
Pere Ubu
bob hund
Pixies
Tom Waits
The Shins
Ugly Casanova
Bright Eyes

Vis flere data

Se også:
The Moon & Antarctica - Modest Mouse (2000)


Javel

Siden de albumdebuterte i 1996, har Modest Mouse opparbeidet seg en enorm fanskare. Forventningene før _Good News For People Who Love Bad News_ var en

For oss vanlige dødelige er mye i verden uforståelig; Idol-hysteriet, forurensing, Bertine Zetliz-hype, induksjon, gullpratet rundt Brann før hver seriestart osv. De virkelige mysteriene melder seg dog for undertegnede da man setter søkelys på mennesker han anser som å være blant sine virkelige helter. Ian Curtis, Jeff Mangum, Miles Kurosky, Conor Oberst, Nick Drake, Doug Martsch, Wayne Coyne, Markus Ascher, John Darnielle etc. etc. Her snakker man om mennesker med slikt et talent at man misunner dem herfra til evigheten, likevel gir de nesten alle som en et inntrykk av at de er tristere enn tsjekkisk fjernsynsteater.

Isaac Brock er en sådan mann, som har tatt et steg inn i mitt liv som en av de virkelig største personlighetene som finnes i verden i dag. Gitarist, vokalist og primus motor i Modest Mouse, et band som har vært et av de mest toneangivende indiebandene i statene siden de platedebuterte i 1996. Brock har opparbeidet seg status som en slags arbeidsklassehelt, mange av tekstene har innslag som ikke kan oppfattes som annet en anti-kapitalistiske. Tittelen på de beskjedne musenes forrige album; The Moon and Antarctica, og det lyriske innholdet på det var Brocks måte å fortelle at samfunnet og kapitalismen holder på å spise oss opp. Det har blitt slik at steder som for oss er fjerne, som månen og Antarktis, ofte virker nærmere og som et hjemsted. De blir vår virkelighetsflukt fra omgivelser som er kalde, uforståelige og urettferdige.

Foran innspillingen av Good News For People Who Love Bad News forlot trommisen Jeremiah Green bandet etter en serie opprivende krangler. Midt oppi dette mistet Brock to nære venner, og forhold innad i familien hans var i ferd med å forverre seg betraktelig. Situasjonen var dyster, og i tillegg hadde Brock booket tid i studio før de i det hele tatt hadde noe særlig mer enn 4-5 sanger å jobbe med. Tatt Brocks historie, med sanger om himmel og helvete, fremmedliggjøring og tap i betraktning, lå det i kortene at dette ikke kom til å bli en lystig affære. Om de i det hele tatt fikk produsert noe materiale, vel og merke. Etter at å ha fått hjelp av Jesse Sandoval fra The Shins i en kort periode, endte bandet opp med Benjamin Weikel fra the Helio Sequence bak trommesettet.

Historien bak platen er ganske relevant når det ferdige produktet skal bedømmes. Good News For People Who Love Bad News så dagens lys, på våren i 2004, flere måneder senere enn først offentliggjort.. Hendelsene som rystet Modest Mouse før innspillingen, kombinert med de stadige utsettelsene av releasedatoen, fikk hylekoret til å slipe knivene, for dette kunne umulig gå bra.

Good News For People Who Love Bad News har blitt et annerledes album enn dens forgjengere, Modest Mouse fortsetter stadig å utvikle sounden sin. Platen åpnes med 10 sekunders hornblåsing (av Elvis Costellos faste backingband når det kommer til den slags), før den glir over i "The World At Large". Allerede fra første tone er det umiskjennelig Modest Mouse, men noe er forandret. Isaac Brock synger om å forlate steder han etter hvert har kommet til å synes er kjedelige, akkompagnert av fløyter, fioliner og "bah bah bah"-koring, så harmonisk at du aldri skulle trodd det var han. Stemningen bekreftes av det lyriske; "The moths beat themselves to death against the lights, adding their breeze to the summer nights". Sporet som følger, "Float On", er albumets første singel, og et umiddelbart høydepunkt. Et gitartema ikke ulikt det i "The World At Large" går svalt over et bautende fundament av bass og trommer. Når Brock hever røsten og overbeviser oss om at "Don't worry, we'll all float on. Even if things get heavy, we'll all float on", blir verden rett og slett et lysere sted. Denne positiviteten, og styrken i vissheten om at ting før eller senere skal gå riktig vei, gjennomsyrer store deler av albumet. De første par sangene viser et band som har kommet sterkere ut av problemene, både lyrisk og musikalsk.

Påfølgende spor, og andresingelen fra albumet, "Ocean Breathes Salty", er hvor svakhetstegnene først manifesterer seg. Den blir rett og slett en blek kopi av sanger de har laget så mye bedre før. Gitartemaet som går over store deler av sangen, er så seigt og intetsigende at sangen gir meg vibber av en evigvarende intro. Han synger om død, etterlivet og bortkastede muligheter, men gjør det ikke med den overbevisningen han har gjort det før. Skepsisen om at dette kan ende opp som en fryktelig ujevn affære melder seg; fra en låt som fort kan bli selve hymnen til Modest Mouse sin nye æra, til en annen som sverter den forrige æraens ettermæle til.

Dette blir, dessverre, litt av gjennomgangsmelodien på Good News For People Who Love Bad News. "Bury Me With It", sporet etter "Ocean Breathes Salty", er på samme måte et nikk til fortiden. Her gjør Brock det klart at han ikke er interessert i å ende opp som en middelmådighet: "But if it's getting faded, if it's running outta thread, could you do this for me my friend? And please bury me with it". Etter hvert gjør Brock det rimelig klart at de har "lost the plot and we just can't choose", hver eneste blodåre i halsen pulserer mens han snerrer og viser at dette er fullstendig alvor. Instrumenteringen er mer stilren og drivende enn på forrige, med et par virkelig heftige partier som gir deg lyst til å spille lufttrommer som aldri før. På de neste sporene har Brock funnet ut det faktisk er Tom Waits som er faren hans. For dette er hans show nå, mens han hveser, skriker og snerrer som om det skulle være intet annet enn urett som var gjort mot han. Han skjeller ut Gud og Bukowski for at de begge er kontrollfreaker, skræler at han håper du ikke bare sover, men er død. Det funker bra, men ikke så veldig mye mer enn det. Hvis de skal prøve seg på det flere ganger, bør de prøve å legge seg i sporet de er i på "The Devil's Workday". En banjo som høres ut som den blir traktert av amper Sam Beam legger et fundament hvor det legges på voldelige og hissige tubaer og trompeter. Det er skjevt, og når Brock ler sin ondeste latter og proklamerer at han er sin egen gud, er de dårligere partiene unnskyldt.

Inni den Tom Waits-aktige delen av albumet sniker det seg inn en sang som hadde passet bedre inn med de 3-4 siste sangene, både lyrisk og musikalsk. For på slutten begynner lyset i enden av tunnelen å kunne synes der i det fjerne. "The View", som denne sangen heter, viser Brock fra en sine mest reflekterte sider. Sangen handler hvordan mennesker kan krangle om ting som i det lange løp er helt uvesentlige, for eksempel eiendeler: "Shots from both sides; we've got the land, but they've got the view". Livet leier faktisk oss, og ikke omvendt. Etter godt over to og et halvt minutt inntreffer et virkelig magisk øyeblikk. Låten, som i utgangspunktet drives frem av et riff og hi-hat bruk à la Franz Ferdinand, er plutselig bare Isaac Brocks stemme hjulpet av en rolig elektrisk gitar. Han er blitt så vis at jeg er glad for at han er en av mentorene mine:

As life gets longer, awful feels softer.
Well it feels pretty soft to me.
And if it takes shit to make bliss
I feel pretty blissfully.
If life's not beautiful without the pain
Well I'd rather never ever
even see beauty again.

Jeg sitter igjen med blandede følelser etter dette albumet. Mye er det bra, til dels utrolig bra, men det faller til tider litt igjennom. Slik har det vært på tidligere utgivelser også, men da har de litt svakere sporene hatt en funksjon ved at de tjener en større helhet. Det føler jeg mangler her. Albumet er delt opp i to forskjellige halvdeler, den ene mer positiv enn den andre. De positive delene er hovedsakelig i begynnelsen og slutten, mens midtdelen er preget av den mørkere delen. Enkeltsporene blinker seg ut i de mer positive delene, bl.a. "Float On", "Bury Me With It" og "The View". Modest Mouse viser her hvordan moderne indierock kan utvikles videre og fornyes, og fortsatt sende anerkjennende nikk til innovatører som for eksempel Pixies. I bookleten, under alle tekstene, står det "Lost the plot". Dette blir Isaac Brocks pekefinger til tvilerne og kritikerne. Motgangen har gjort ham godt på mange måter, han oser flere steder på albumet en positivitet som bare en som har opplevd et personlig helvete og kommet gjennom det, kan gjøre. Likevel gjør han fortsatt plass til de såre øyeblikkene hvor ettertenksomheten får fullt spillerom. Det blir en symbiose hvor de forskjellige stemningene forsterker hverandre. De har ikke mistet plottet av synet, bare hatt det i blindsonen en liten stund.

Som Brock selv sier: "Life handed us a paycheck, we said: 'we worked harder than this!'"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day