cover

Little Stabs of Happiness

The Vanity Set

CD (2003) - Naked Spur / Cargo / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / No Wave / Cabaret

Spor:
The Big Bang
Little Stabs of Happiness
Little Demons
I Started a Joke
Imp of the Perverse
Some Little Bird
She Came Out of Nowhere
No Regrets
Morning Glory Day
The Bell Song

Referanser:
Nick Cave and the Bad Seeds
Bertholdt Brecht
Kurt Weill
Tom Waits
Jarvis Cocker
Sonic Youth
The Cramps
Lydia Lunch
Alice Texas

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Trommeslagerens hevn

Nick Cave-perkusjonist James Sclavunos har laget en så sinnssvakt bra plate at du simpelthen MÅ høre den.

Syngende trommeslagere er en uting, lød ett av mine rockepostulater - riktignok med et lite og nostalgisk unntak for Ringo Starr. Jeg sier "lød", for James Sclavunos har nettopp knust hele tesen ved hjelp av ett eneste album - Little Stabs of Happiness. Faktisk kan jeg telle på én hånd de gangene i mitt liv jeg er blitt like lykkelig overrasket over et nytt musikalsk bekjentskap som dette mitt første møte med The Vanity Set.

At rockens høyeste mann (han måler to meter på sokkelesten) har stålkontroll på trommestikkene, har min nye venn vist mang en gang - både som fast medlem av Nick Caves legendariske backinggruppe The Bad Seeds og som perkusjonist for band som Sonic Youth, The Cramps, Lydia Lunch og en bråte No Wave-band fra hjembyen New York. Men i The Vanity Set overlater han perkusjonen til David Berger (kjent fra Tav Falco's Panther Burns og Alice Texas) og konsentrerer seg i stedet om å være frontfigur og vokalist. Og ai, ai, som den mannen kan synge! Selv skryter Sclavunos av å ha en stemme som frosken Kermit, hvilket er overraskende nær sannheten. Legg til en dose Nick Cave, spe på med en dæsj Jarvis Cocker, rør godt sammen og vips, så har du Jims helt spesielle dels vrælende, dels nonchalant slentrende og dels teatralske syngestil.

Ja, det sier jeg deg, at mange år er gått siden Nick Cave ga ut et album som kan måle seg med det perkusjonisten hans her har kokt sammen ved hjelp av sine fem medmusikanter i The Vanity Set. Little Stabs of Happiness er ikke en plate som er lett å beskrive, til det er musikken for variert og paradoksal. Her får du tidvis skøyeraktig og rampete rock, tidvis svulstig og apokalyptisk kabaret, tidvis svevende og oi, så svingende technorytmer og tidvis dekadent dansemusikk - alle de ti kuttene har sitt helt personlige lydbilde, samtidig som de står perfekt sammen og lager et lekent sound som er umiskjennelig Vanity Set'sk. Plata er dessuten spekket med overraskelser og originale innfall: Når hørte du sist det greske nasjonalinstrumentet bouzouki på et rockealbum? Eller et gjøkur? Og sjelden har vel noen fremført en låt av brødrene Gibb på en mindre Bee Gees'sk måte enn The Vanity Sets bakfulle tolkning av I Started a Joke - med herlig tuba-ompattakt, smektende ukulele-klimpring og melodramatisk rockevokal.

James Sclavunos' sangtekster er i tillegg et kapittel for seg; hør bare på en linje som "She came out of thin air/Her head was a gorgeous enigmatid collage". Tekstene er burleske og fulle av galgenhumor og snurrige formuleringer, ofte med vage bibelske undertoner. Ja, selv platetittelen Little Stabs of Happiness (riktignok hentet fra en kult-kortfilm) vitner om kjære Jimmys sans for fjonge, fyndige fraser.

Hvilken sang er så best? Hm, det er i sannhet et vanskelig valg. Min personlige favoritt er antagelig den Berthold Brecht og Kurt Weill-aktige Little Demons og dens disharmoniske sigøynerfiolin, daffe kabaretundertoner og sukkersøte kvinnekor. Jeg har også en spesiell forkjærlighet for Imp of the Perverse, en silkemyk dansemelodi av det røykfylte "kjøp siste drink nå, jazzklubben stenger om et kvarter"-slaget. Og den schizofrene piano- og fiolin-valsen Some Little Bird; for ikke å snakke om Morning Glory Day, nok en Weill'sk melodi - komplett med fuglesang, plingeling og fantastisk, fyllesyk vokal ikke engang Tom Waits kunne overgått. Men det er fristende å føye resten av låtene til favorittlisten også, for det er nesten umulig å finne dødpunkter på denne gullgruven av et album.

Mener jeg virkelig at alt er fryd og gammen med Little Stabs of Happiness? Jo, jeg gjør visst det. Du kunne kanskje innvende at plata til tider er litt i overkant svulstig. Eller at den litt forlorne sangen No Regrets er en anelse kjedelig relativt sett. Sant nok. Men etter å ha hørt skiva en ti-tolv ganger, oppdager jeg stadig nye detaljer og nyanser ved de ved første ørekast dårligste sidene ved musikken - småplukk som gjør selv de svakeste øyeblikkene interessante.

Riktignok vil jeg ikke fornærme din intelligens ved å utrope The Vanity Sets fantastiske andrealbum til årets beste utgivelse. For det første er det enda drøyt sju måneder igjen av året hvor hva som helst kan skje på platefronten, for det andre kommer jeg aldri i verden til å høre hver eneste CD-utgivelse i 2003 (og kan derfor ikke utelukke at det blir sluppet en enda bedre plate). Men så langt vil jeg strekke meg: Little Stabs of Happiness er den desidert beste plata jeg har hørt på denne siden av nyttår - og jammen må det bandet jobbe beinhardt som skal danke ut James Sclavunos & Co fra toppen av lista over mine favorittplater i 2003.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Band of Horses - Everything All the Time

(Sub Pop)

Ekstra Ekstra!! Seattle-skapningar til angrep med årets hittil heitaste melodiar. Fortjenar feite overskrifter.

Flere:

Koop - Waltz for Koop
OutKast - Speakerboxxx/The Love Below