cover

Play

Larsen

CD (2005) - Important!

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fin årgang

Torino har mer å by på enn en middels bilfabrikk og et godt fotballag. Larsen utforsker Autechre!

Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-elektronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: "Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band..." Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Uten å kjenne elektrikerne særlig inngående, så er vel det autechreske mest å høre som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger frem med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft.

Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions in the Sky og Godspeed kan nevnes i den sammenheng) som sentrale kilder i deres musikk.

Sporene her er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende C angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp i en stil ikke helt fremmed fra Mogwai eller Explosion in the Sky, mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir C et fint særpreg. E strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens S bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne platen. Det er veldig fint å høre på denne korte platen, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk. Jeg har ikke hørt mye på deres tidligere og - etter sigende - sterke diskografi, men Play er mest en fristende apetittvekker. Deres forrige skiver skal visstnok være mindre formelbaserte enn det Play lider litt under.

Larsen har etter innspillingen av Play blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Robin Williamson - The Iron Stone