cover

White Lies

Haddy

CD (2005) - Via Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise / Blues / Crooner

Spor:
White Lies
Melt in the Mouth of Madness
Cheap
Bats
Boiling Tea
Sweet
Basement Dust
Nobody's Fault
Undercover
Half Empty

Referanser:
Sidsel Endresen
Nina Simone
Tom Waits

Vis flere data

Se også:
World of the Free - Haddy (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hvite løgner, svart arv

Organisk og røykfullt fra debuterende norsk vokalist/låtskriver.

Haddy N'jie er en ung, norsk-gambisk vokalist/låtskriver, som med sin debutplate White Lies markerer seg som en av 2005s mest lovende artister her hjemme.

Som en mer innrøyket Sidsel Endresen, Haddys raspende, sensuelle stemme er platens fremste bærekraft. Hun synger med en røst som kunne tilhørt et langt mer livserfarent menneske. Den er naturlig akkompagnert av et enkelt, delikat lydbilde fremført av noen av landets mer anerkjente musikere innen sine fagområder. Folk med erfaring fra innspillinger med blant andre Erik Faber, Karin Park og Paal Flaata kler hennes melodier i vakker drakt, ikke på noen måte dristig og aldri vågalt er det ingen som tar fokus fra hovedpersonen. Særlig fremheves bør Gøran Grinis følsomme piano/orgel som er en gjenganger på alle disse 10 låtene.

Stilmessig henter Haddy både fra amerikansk tradisjon fra Robert Johnson (hun covrer Nobody's Fault) via Nina Simone til Tom Waits, blues, soul og gospel, med islett av afrikanske røtter (Basement Dust). Det er altså ikke noe moderne stuntpreg over White Lies, dette er en plate som står støtt på et mer holdbart, solid fundament. Det understrekes ytterligere gjennom platens behagelige produksjon og ikke minst den varme lyden som løfter den ytterligere. White Lies er spilt inn i Notoddens Juke Joint, som med sin vintage-park har gjort Stax-lyden til Telemarks egen.

Heller ikke Haddys melodier er umiddelbart fengende, mer smygende røykringer som legger seg sakte i rommet, og som etterhvert fester seg. Tittelsporet og Melt in the Mouth of Madness er i så måte noen av de mest umiddelbare og lettest tilgjengelige. Minst like tilfredsstillende er lange og mørkt draperte Cheap. Akkurat da platen er i ferd med å etablere seg i en litt for dunkelt belyst nedslitt bar, kommer Basement Dust som en befrielse. Med sin lette perkusjon og ikke minst africana-kor fremstår Haddy på sitt aller beste. Her utnyttes spennvidden hennes låter åpner for i enda bedre grad enn tidligere. Og en debutant som tar Robert Johnson og kommer vellykket fra det, må man bare ta av seg hatten for. Når i hun tillegg for en gangs skyld lar tempo og temperatur øke noe (Undercover) så dekkes også den kvoten, selv om Haddy sliter mer med å holde tritt med bandet her.

Som vanlig når Via står bak er også omslag og design satt i første rekke. Alt i alt er White Lies en av årets bedre norske plater fra en meget allsidig artist jeg tror vi kan nyte godt av i mange år fremover. "I'm an unknown undercover superstar, I came here to be buried silently..." Not likely.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Motörhead - Inferno
Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2