cover

Laika Come Home

Spacemonkeyz & Gorillaz

CD (2002) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Dub / Reggae

Spor:
19/2000 (Jungle Fresh)
Slow Country (Strictly Rubbadub)
Tomorrow Comes Today (Banana Baby)
Man Research (Monkey Racket)
Punk (De-punked)
5/4 (P.45)
Starshine (Dub 09)
Soundcheck: Gravity (Crooked Dub)
New Genius (Mutant Genius)
Re Hash (Come Again)
Clint Eastwood (A Fistful Of Peanuts)
M1A1 (Lil' Dub Chefin')

Referanser:
Lee "Scratch" Perry
Mad Professor
King Tubby

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rabbadabb!

Reeeeespect! Du får fanimäj önska däj en låtjävel!

De tre hårete apetassene D-zire, Dubversive og Gavva i Spacemonkeyz har tydeligvis lagt sin elsk på tegneserieaspektene ved fjorårets suksessdebut fra romlingane i Gorillaz. De har sett potensiale i høyere luftlag og langt utover opphavsmennene, og sklir tidvis så langt ut at det blir vanskelig å identifisere annet enn biter og lyder fra mastertapene det remikses fra. Gorillaz har på sin side lagt sine velsignende knoker over prosjektet, hvilket har gitt muligheten for å mette produksjonen både økonomisk og lydmessig, samt sørget for en bred distribusjon gjennom multien EMI.

Det har også gitt dem anledning til å føre opp det litt spekulative prosjektnavnet "Spacemonkeyz versus Gorillaz" på siden av coveret. Som tegneserieentusiast har jeg ikke problemer med å lage meg visse bilder i skallen; bilder som kanskje drar tungt i retning av en satire over kultserien Planet Of The Apes, men ok, jeg skal ikke trekke den for langt. Til tross for at Gorillaz gjorde et stort nummer ut av å benevne seg som det første tegneserieboybandet, så er det tross alt musikk de primært sysler med. Så også Spacemonkeyz som ikke kan unngå å få det likelydende tungvektsoppgjøret "Mad Professor versus Massive Attack" slengt etter seg når de pælmer ut dette prosjektet mot anale kritikere.

Ordet jeg skulle ta tak i var dog "spekulative". Hvorfor? Det er i det store og hele nesten for drøyt å si at disse låtene har noe grunnlag i Gorillaz i det hele tatt. De vet det så godt selv også; i covernotatene er det fra Gorillaz' side bare 2D (Damon Albarn) som krediteres blant musikerne som gir bidrag til verket. Spacemonkeyz har derfor sørget for å forskyve hele matchen til sin fordel allerede fra början - litt sånn som om ManU skulle ha satt opp en treningskamp mot IL Tysvær, lissom.

Når det er sagt er jeg egentlig bare glad for at småapene har dratt spillet til hjemmebane. Det gjør nemlig at prosjektet løper fullstendig på deres egne premisser, og... det låter tidvis JÆVLIG fett! De starter relativt rolig med utgangspunkt i Gorillaz-singelen 19/2000. I denne tilbakelente settingen høres det nesten ut som om Albarn går på syre, hvilket kler den slepende cockney-aksenten hans meget godt. I solskinnsremiksen av Slow Country får man rikelig med anledning til å svaie med hoftene da trioen slenger inn rikelig med doser av reggaens genremessige småsøsken; ragga og rubbadub. Ooooh, denne karibiske brisen med solskinnet reflektert fra kritthvite tenner på alle hold.

Men nu jævlar, nå tar vi nye tak her. En dreven hånd skulle klare å rulle en saftig gulrot i løpet av de drøye ni minuttene de to første låtene varer, og tro meg; den kan komme godt med når vi nå beveger oss over i en fet passasje av doppler-mettet spacedub. Spacemonkeyz bruker her Albarns Satie-aktige pianoakkorder og spinkle harmonica-toner som utskytningsrampe for en formidabel eksursjon i dubens seigtflytende eksesser. Pokker heller, bare hør når gutta sender hornrekka og Stuart Zenders' gromt tunge basslinjer inn i lydbildet på Tomorrow Comes Today etter tre minutter og fem sekunder. For et kick, for et rush! Og det stopper banne meg ikke der; etter noen sekunders pulserende intermezzo er det på'n igjen med den hakket mer perkussivt bastante Man Research.

All argumentasjon for et innkjøp kunne egentlig stoppa her. Med et så lavfrekvent lydbilde er det fare for at høyttalerne dine kommer til å saksøke deg for sadisme. Romstein som jeg er, bare av lyden, har jeg dog bedt dem holde kjeft og styrt skiva videre gjennom denne britisk/jamaicanske ekskursjonen. I noen spor forankrer de prosjektet litt lenger bort i gata for fødestedet til Bob Marley, men aldri uten først å legge turen innom de bass-mettede lydbildene til King Tubby og Lee Perry. Nå og da dukker også gitarer à la Peter Tosh opp. De blir dog sjelden høylydte gjester og forlater lokalet før vi rekker å benevne det tradisjonell reggae. Den største innvendingen jeg kommer opp med er ellers nettopp dette at programmeringene og effektmakeriet låter litt for klinisk og beregnende. Eller sagt med andre ord; litt for langt unna "gata" hvor genrene dub og reggae oppsto.

Bortsett fra det finner jeg at Laika Come Home er en liten fest når den holdes på jevn flyt, i bakgrunnen hvor den best kan arbeide med å frembringe de dynamiske bølgene man trenger for å føle de ekstra oppturene. Den eneste direkte nedturen dukker faktisk opp i det siste sporet, en masete remiks av M1A1 der Spacemonkeyz i et lite øyeblikk mister dømmekraften og slipper til den tilsynelatende slitne Specials-nestoren Terry Hall på vokal. Jeg tror dog at både Bad Boy Rune fra Glömminge og Rude Boy Stig fra Byxelkrok vil være enige med meg i at romapene har gjort en større jobb for dub-genren i seg enn for remix-trenden som ellers er i ferd med å befeste sitt ofte banale snylteri på toppen av salgslistene.

Booomshackalack, inna de city, inna da sun!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Salvatore - Tempo

(Racing Junior)

En platepreiker biter seg selv i halen mens han kiles på kroppens mest edle steder.

Flere:

Turboneger - Scandinavian Leather
Geoff Berner - Whiskey Rabbi