cover

Romances

Mike Patton & Kaada

CD (2004) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronika / Synth / Samplehappy / Elektropop / Eksperimentell

Spor:
Invocation
Pitié Pour Mes Larmies
Aubade
L'Absent
Crépuscule
Viens, Les Gazons Sont Verts
Seule
Pensée des Morts
Nuit Silencieuse

Referanser:
Mr. Bungle
Cloroform
Fantômas

Vis flere data

Se også:
Mondo Cane - Mike Patton (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


True Romance?

Når John Erik Kaada og Mike Patton går sammen om å lage plate, så MÅ det jo bli bra. Eller?

Mike Patton og Jon Erik Kaada. For å dra en parallell til countryens verden ville dette paret for 5 år siden fortont seg som Johhny Cash og Bjøro Håland - ikke verdens mest sannsynlige kombinasjon. Herrene Kaada og Patton har imidlertid funnet tonen for en god stund siden, og har hjulpet hverandre med diverse sideprosjekter, en ting begge har mange av. Romances er resultatet av intens korrespondanse mellom de to, og bærer også preg av å være en litt schizofren hybrid.

Anmeldere veksler mellom å hylle det som høystemt samtidskunst og å beskrive platen som stumfilmmusikk - begge merkelapper kan anvendes, men oppsummerer likevel ikke Romances til fulle. Jeg velger å låne et engelsk ord, som jeg synes bedre oppsummerer platen, nemlig elusive: flyktig, slu, unnvikende, vanskelig å gripe. Plater flest pleier å etterlate seg en slags mental signatur i hodet, lar seg som oftest oppsummere med noen få, fengende setninger. Etter at Romances har gått sine runder er det imidlertid en slags mild forvirring som melder seg: hva var det der for noe?

Når svarene søkes på Kaadas hjemmesider får vi vite at platen er inspirert av komponister som Mahler, Brahms og Chopin, samtidig som Patton ytrer sin beundring for Bela Bartók i ymse fora. Dette, sammen med sci-fi-referanser i lassevis, skal visstnok ende opp i en vakker og stemningsfylt plate. Dette er ikke tilfellet. Romances sliter med å finne en identitet, sliter med å feste seg i øret, og Kaadas eteriske synth-lyder låter ikke like friskt og meningsfullt som før. Patton har en unik stemme, men har bevist før at han vet hvordan han skal misbruke den - for eksempel ved å croone, noe han gjør i en del partier på platen.

Eklektisk instrumentering pleier å være en fordel, og begge musikere har vist en fortreffelig teft for hvordan vidt forskjellige instrumenter kan harmoniseres pent, men bommer til tider grovt på Romances. At platen faller igjennom som et slags hobbyprosjekt, et hvileskjær i to strålende karrierer, skyldes imidlertid først og fremst artistenes tidligere diskografi. Hadde ikke plater som Thank You For Giving Me Your Valuable Time og Disco Volante eksistert, kunne kanskje Romances stått for noe nytt og spennende - noe den dessverre ikke kan sies å gjøre. Det mest spennende ved platen er Martin Kvammes utsøkte omslagsdesign, som dessverre lover litt mer enn herrene Kaada og Patton leverer denne gangen. Omslaget til Romances lover en stemningsfylt eskapisme, men platen presterer som en romantisk komedie: litt artig avogtil, litt flaut av og til, og uten at man husker stort etterpå.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe