cover

Ballad of the Broken Seas

Isobel Campbell & Mark Lanegan

CD (2006) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Visepop / Kammerpop

Spor:
Deus Ibi Est
Black Mountain
The False Husband
Revolver
Ramblin' Man
(Do You Wanna) Come Walk With Me?
Saturday's Gone
It's Hard To Kill A Bad Thing
Honey Child What Can I Do?
Dusty Wreath
The Circus Is Leaving Town

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Den Store Konspirasjonen

Innen jeg fyller opp neste kaffekopp er alle minner visket ut.

For noen uker siden snublet jeg over en nettside som inneholdt en overveldende mengde artikler om alskens lyssky og fantasirike konspirasjonsteorier. Blant mengdene av inspirert og absurd idioti fant jeg en artikkel som impliserte Mark Hazlewood – sønn av Lee – som medkonspirator. Han skal ha fungert som vitende eller uvitende marionette for Den Store Konspirasjonen, ledet av Illuminati, CIA, NASA og Sovjetunionen (kommunismens fall var bare spill for galleriet, må vite). Logikken gikk ut på at hele Hollywood og den amerikanske underholdningsbransjen er kjøpt og betalt av Konspirasjonen, og Frank Sinatra var selvfølgelig langt fra noe unntak. Han var faktisk "an Illuminati insider, a handler of mind control slaves, and obedient servant to the Illuminati agenda". Dermed er også Nancy Sinatra implisert, i neste omgang Lee Hazlewood, og til slutt hans sønn.

Det hele er ganske fascinerende, på en litt skremmende og komisk måte.

Poenget vi kan trekke inn i denne sammenhengen, er hvilken maktfaktor og hedersbetegnelse etternavnet Sinatra er og var på 60-tallet. Så selv om Nancy Sinatra knapt kunne synge, var det et kupp for Hazlewood å få henne med på prosjektet sitt.

Den musikalske sammenhengen mellom Nancy & Lee og Isobel & Mark er temmelig klar. Sistnevnte prøver åpenbart å låte som førstnevnte, selv om det er klare forskjeller. Fførst og fremst det at verken Mark Lanegan eller Isobel Campbell har låtskrivertalentet til Lee Hazlewood, men også at Campbell ikke har en far som heter Frank Sinatra. Lanegan er cowboyen med whisky (kanskje helst bourbon) i røsten, mens Campbell er den blåøyde, forsiktig hviskende piken som ikke kan annet enn la seg fascinerende av den litt skumle og farlige mannen.

Denne skjønnheten og udyret-dynamikken er litt morsom og sjarmerende gammeldags, og i beste fall kan den være interessant. Men når jeg setter på "Ballad of the broken seas" forsvinner den veldig fort i bakgrunnen, og når den er over 43 minutter senere tar jeg meg selv i å tenke "var det der en hel plate, har jeg hørt gjennom et helt album nå?" Den setter veldig få spor, denne plata, og ingen dype nok til å vare lenger enn til neste kaffekopp; den bare flyter av gårde som bakgrunnsmusikk, nærmest uansett hvilket volum den spilles på. Det er litt fint, og det er hyggelig og det er ikke noe galt med den. Men etter å ha spilt den jevnlig i noen uker kan jeg ikke nynne melodien på en eneste låt. Jeg husker ikke en eneste tittel eller tekststrofe. Mark Lanegan synger med whisky-røst og Isobel Campbell hvisker, det er det eneste jeg husker.

Spor som "Honey child what can I do", "Ramblin' man" og “(Do you wanna) Come walk with me" er fine å høre på, de fungerer der og da. Jeg sitter og nikker med hodet mens jeg leser avisen og drikker kaffe. Men som nevnt; innen jeg fyller opp neste kaffekopp er alle minner visket ut.

Låtene følger stort sett ganske streng country & western oppbygging, med ørkengitar, streite akkordrekker og rytmer, mye sløy perkusjon, en og annen sveipende stryker og i det hele tatt er alt etter oppskriften. Mange av låtene er jeg sikker på at jeg har hørt før, bare med annen tekst og arrangement. Men gjenkjennelsen er ikke av den gode typen, den som gjerne følger med flotte poplåter. Dette er bare kjedelig.

Om et par måneder kommer jeg sikkert til å glemme at jeg i det hele tatt har "Ballad of the broken seas" i platesamlingen, slik jeg hadde glemt at jeg hadde Isobel Campbells soloplate under navnet Gentle Waves fra 2000, "Swansong for you". Og hvis Mark Lanegan og Isobel Campbell på noen måte er en del av Den Store Konspirasjonen, må det være den delen som gjør oss vanlige borgere trøtte og kulturelt avstumpede, for at vi skal være ute av stand til å stå i mot når det store slaget kommer.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mathias Stubø - 1979

(BBE)

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere:

Fever Ray - Fever Ray
Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1