cover

Killer

Alice Cooper

CD (1971) - Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En real killer

Anmelderen legger ut om sitt kjærlighetsforhold til den første skiva han noensinne kjøpte på CD - for 14 år sida.

Ni-ti måneder etter sitt først suksessalbum følger bandet Alice Cooper opp med et som er minst like sterkt. Før jul 1971 kliner de til nemlig med Killer, som er akkurat det ...et killeralbum. Skiva inneholder ingen voldsomme hits. Under My Wheels og Be My Lover gjør kun korte besøk på de amerikanske listene. Likevel er skiva så spekket med spennende rock at man får frysninger på ryggen bare man dytter den i spilleren. Den oppnår noen-og-tjuendeplass på albumlistene både i England og USA, noe som må kunne karakteriseres som godkjent for et så lite kommerst album. Det er nemlig forsatt på scena bandet imponerer massene.

På dette tidspunktet hadde gjengen jobba hardt sammen i over fem år, og enkelte begynte å slite. Glen Buxton var den som først begynte å skli ut. Alkoholproblemene hans var på dette tidspunktet så store at rykter skal ha det til at Rick Derringer spiller de mest krevende gitarpartiene, fordi Buxton ikke alltid klarte å karre seg til studioet.

Showet deres inneholdt på dette stadiet enda flere dristige innslag, som pælming av sedler til publikum (gjentatt med suksess av norske Turbonegro omtrent 30 år seinere). Ellers ble mye av de seksuelle undertonene byttet ut med voldsrelaterte overtoner. Konsertene ble i enda større grad planlagte oppsetninger som kombinerte pervertert rock med visuelle effekter som sto til. Bandet tiltrakk seg et merkelig publikum bestående av transer, homser, bikere og tenåringer.

Fronfiguren Alice Cooper malte streker fra et svart felt rundt øynene sine (se Turbonegros Hank von Helvete), sånn at de ga et edderkoppaktig inntrykk. Denne sminken ble seinere avløst av en variant med kun to streker, en opp og en ned. Nylig har soloartisten Alice Cooper gått tilbake til 1971-makeup på coveret til sitt nye album The Eyes Of Alice Cooper.

Killer åpner med et smell, da den eksploderer i en av søttitallets tøffeste rock'n'roll-låter. Under My Wheels er så rå at den tar rotta på Mick og Keith og rister livsskiten ut av Iggy. Det hele understrekes av en passende mengde blåsere. Den avløses av den herlig frekke Be My Lover. Disse to blinkskudda kan gi lytteren inntrykk at man sitter med ei forvridd partyrockskive. Den gang ei!

Tredjesporet Halo Of Flies må være et av de mest fantastiske stykkene hard rock som har tikka inn et sted over åtte minutter. Mørk, giftig og rastløs herjer den med lytteren på en uforklarlig måte. Jeg klarer simpelten ikke å høre meg lei på dette mesterverket. Den snor seg som en slange gjennom ulike partier og får på en merkelig måte hele sullamitten av ideer til å henge så perfekt sammen. Alt fra de rolige partiene i begynnelsen, til Neal Smiths militante marsjtrommer, til Buxtons gitarorgier. Teksten har jeg ennå ikke klart å finne helt ut av. Det skjer vel en dag det også.

Deretter følger en annen mørk sak. Desperado er en forsiktig låt med pene strykere som fyrer løs alt kruttet i refrenget. Den innehar et befriende sinne og føles som et snikangrep fra Alice Cooper.

Andre halvdel starter som den første, med uhøytidelig rock av den skikkelig fengende sorten. You Drive Me Nervous og Yeah, Yeah, Yeah har kanskje ikke tekstene og formen til ordinær gladrock. I denne sammenhengen funker de likevel som lystige og energifylte pusterom.

De to siste spora er i den mørkere leieren igjen. Dead Babies er en brutalt skummel låt, komplett med babygråt og et opprørt rettslokale. Det strømmer iskalde gufs ut fra høyttalerene under avspilling. Disse fortsetter gjennom det avsluttende tittelkuttet. En sju minutter lang mystisk og skrudd ferd gjennom Alice Coopers hode(r), som ebber ut i forstyrra orgelspill og nakkehårreisende støy.

Killer virker hakket mer gjennomarbeidet enn forgjengeren. Likevel har man klart å ta vare på råskapen og spontaniteten. Den vekslet mellom voldsflørt, grusomheter, forvirring og kraftig hard rock. Den veksler også på en upåklagelig måte mellom det tunge og den streite rocken. Blir man godt kjent med denne skiva kan man føle at man møter et band som har nådd toppen. Bedre enn dette blir vel neppe provoserende, sjokkerende og skremmende rock.

PS. Mens vi er inne på Turbonegro/Cooperlinken: Våren 1972 brukte bandet et bilde av vokalisten naken, kun dekket av en slange, i promoteringsarbeid. Se Turbonegros Ass Cobra for en parodi på/hyllest til denne.

comments powered by Disqus

 



neitakk
2004-12-04Fantastisk anmeldelse

Jeg kan ikke si meg mer enig i din omtale av albumet...

www.musikksmaken.com

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo